Er det eit «guteproblem» skulen har?
Rangeringar, testregime og høgt prestasjonsfokus tener ikkje målet om ein inkluderande skule.
STOLTENBERG-UTVALET finn i sin ferske rapport om kjønnsforskjellar i skulen at gutane kjem dårleg ut samanlikna med jentene. Nokre meiner vi har ei «gutekrise». Men er det eigentleg det som er problemet? I den lange lista med 64 (!) tiltak frå utvalet er det hittil forslaget om meir fleksibel skulestart som har fått mest merksemd. Tanken er altså at nokre elevar skal «modnast» meir før dei er klare for å takle skulen sine forventningar og slik passar betre inn. Dette forslaget er på mange måtar ei fallitterklæring og i strid med ein grunnleggjande inkluderingstanke: at skulen skal vere ein god plass å vere og å lære for alle slik dei er. Om vi trur det er tidspunkt for skulestart som er problemet, har vi bomma. DET ER BERRE EIT KNAPT år sidan Nordahlrapporten om barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging i skulen foreslo omfattande endringar av det spesialpedagogiske systemet. Altfor mange elevar får nemleg ikkje den hjelpa dei treng når dei strevar.
Begge utvala har teke opp viktige spørsmål. Dei har også lagt på bordet nyttig kunnskap som vi ikkje skal bagatellisere. Vi skal vere uroa når nokre grupper i skulen kjem dårleg ut. Men vi må også gå til rota av problemet. Begge rapportane handlar nemleg om noko meir enn spesialundervisning og kjønnsforskjellar i seg sjølv. Vi har nemleg ein skule som ikkje gir gode nok læringsvilkår for ganske mange elevar. Vi veit til dømes at det er tydelege skilnader mellom elevar frå ulike samfunnslag, desse er like store som kjønnsskilnadene.
VI SER AT DAGENS førsteklassetilbod ikkje er det som var intensjonen då seksåringane først byrja i skulen. Den leikprega pedagogikken kom aldri – eller forsvann fort. Skulen passar difor ikkje for mange av førsteklassingane. Etter Kunnskapsløftet ser det og ut til at det er skapt meir behov for spesialundervisning. Særleg i ungdoms- skulen har mengda av spesialundervisning vore stor. Rangeringar, testregime og høgt prestasjonsfokus har fått større plass i skulen, dette tener ikkje målet om ein inkluderande skule. Eg trur fleire av oss er uroa over kva som blir verdsett og kva som ikkje blir det i skulen. Ikkje minst er mange lærarar og foreldre det.
GJER VI SKULEN BETRE for alle, vil også gruppene som rapportane tek føre seg, få det betre. Vi veit ein del om kva som må til: For eksempel kan ein sørgje for mindre test – og prestasjonsfokus, tid og støtte til kollektive læringskulturar i lærarkollegia, meir kompetanse, meir fleksibilitet og betre mogelegheiter for tett oppfølging. Det er der vi bør starte. Det hjelper fint lite at vi diskuterer berre tannreguleringar om det er rotfylling som må til.