På turen var det hundelort hvor enn jeg så
FORRIGE SØNDAG KLARTE JEG omsider å få sofaen til å slippe tak i baken min. Jeg ville ut i den fine være, opp i Nipedalen, og rundt vannet. Jeg hadde vel gått cirka 20 skritt da jeg nesten tråkket i en hundebæsj. Men det var jo ikke første gang jeg ser en slik, så jeg lot meg ikke skremme.
På veien var det stedvis speilblank is. Her var det om å gjøre å holde tungen bent i munnen, og blikket ned. Men hva fikk jeg se? Var det mange store kongler som lå slengt overalt? Eller vent nå litt. Det var gedigen hundelort hvor enn jeg så.
NÅR JEG BALANSERTE helt ute på kanten av veien, der det var bart, så lå de der. Når jeg kunne bevege meg i midten av veien, ja, så lå de der også! Det ble en hinderløype der jeg noen ganger måtte velge mellom hundelort og klink is, med fare for flipflop med baklengs skru. Det fikk meg til å tenke på en episode for litt siden.
Da gikk jeg i gangen mellom bysta- sjonen og togstasjonen. Og der, inne i gangen lå den. En diger dekorasjon. Midt på gulvet! Og jeg lurer. Er det bare jeg som er maksimalt uheldig? Har jeg en egen tiltrekningskraft på hundelorter? Eller ser dere andre det også?
VEL, JEG KOM MEG velberget hjem, uten noe ekstra under skoene. Nå har sofaen festet seg igjen. Og slik skal det få bli en god stund. Men neste tur tror jeg blir med fiskestang på båt. Da trenger jeg ikke bli redd for annet enn å bli skitten på hendene.