Hva skal vi leve av?
Det nytter ikke bare å peke på næringer vi ikke vil ha.
DET ER SÅ MANGE store ord om hva vi skal kaste. Vår største og viktigste næring, olje og gass, kast den, den er for skitten, sier MDG, SV, deler av Ap og flere ungdomspartier. Reiselivsindustrien, kast den, turistene er for mange og slipper ut for mye, sier mange. Fornybar energi, vindmøller, kast den, sier nikkersadelen, de får vondt i hjertet når de ser en vindmølle. Det samme om de ser et kraftverk.
En gruvetillatelse i nord fikk norsk venstreside til å gå i spinn. De dro frem mobiltelefonen sin og protesterte. Nei gud forby, hamres det fra kobberfylte og sjeldne jordart-fylte facebooktelefoner og ipader land og strand rundt. Industri, nei industri føles litt skittent. Trålere, nei trålere tar for mye fisk om gangen, sier kystopprøret.
Ikke tapetser landet med motorveier sier SV, som om det var et problem i dette landet. Havbruk, nei havbruk skal vi gjøre til landbruk, for selv om laksen er den mest miljøvennlige og klimavennlige måten å produsere animalsk protein på, så tjener de så mye penger, og det er jo verre enn noe annet.
HVA SKAL VI EGENTLIG leve av? Vi hører så mye om potensialet i næringer som ikke klarer å virkeliggjøre det. Skal vi leve av kulturnæringene? Ja, noen av dem tjener penger, men svært, svært mange er avhengig av at andre lønnsomme næringer betaler skatt som de kan få i støtte.
Skal vi leve av landbruket? Ja, mange gjør en god jobb der, men sannheten er at alle, absolutt alle skatteinntekter fra fiskeri og havbruk går med for å subsidiere norsk landbruk. Skal vi leve av digitale landskap uten kobber, plast, sjeldne jordarter og alt det andre som puster liv i batterier og skjermer? Skal vi leve av lobbyisme? Skal vi leve av grønne drømmer uten veier og ledninger til markedet?
VI KAN IKKE LEVE AV uforløste potensialer. Skal vi ha et velferdssamfunn og et samfunn å leve i, må vi ha noe å leve av. Jeg ser en farlig tendens til at man bare diskuterer den ene siden av spørsmålet; hvordan vi skal forbruke. Hvordan vi skal skape, besvarer man bare med «vi er jo så rike». Men hvor lenge varer rikdommen når vi ikke skal gjøre noe av det som gjør oss rik. Kortere enn du tror.
Så sier noen (MDG) at vi skal gjøre det over tid, og så går det greit, så skal vi skape 150.000 nye grønne arbeidsplasser de neste 15 årene. Tja. I olje- og gass med tilhørende herligheter jobber 170.000. De skal vekk, så skal det skapes 150.000 til erstatning for det 170.000 i olje og gass. Bare der har vi 20.000 flere arbeidsledige.
JA, VI MÅ OMSTILLE OSS. Men vi må ikke kaste babyen ut med badevannet. Vi må faktisk klare noe mye vanskeligere enn å bare kutte klimautslipp. Vi må klare det samtidig som vi berger velferden. Da må våre industrielle sektorer faktisk også tas vare
på. Det snakkes om hav, skip, marine og maritime næringer. Ikke en av dem klarer seg uten aluminium, kobber, jern, og alle de andre viktige metallene. Ikke en av dem klarer seg uten energi.
VI MÅ FINNE BÆREKRAFTIGE måter å gjøre alt på. Vi er på vei, og det gjøres fantastiske ting i norsk industri. Men det nytter ikke å gå rundt å peke på næringer vi ikke vil ha. Vi trenger alle gode ideer. Vi trenger olje og gass, bergverk, industri, reiseliv, havbruk, fiskeri, energi. Bit for bit skal vi bli klimanøytrale, men det skjer ikke i store, grandiose symbolhandlinger. Det skjer dag for dag hos norsk industri og norske ingeniører. I mellomtiden må vi ha noe å leve av. Og selv om det føles litt vondt av og til, vi må tjene penger for å ha skoler, barnehager, sykehus, hus, hjem og mat på bordet.