Ekstremistenes nye fiendebilde
Fiendebildet for høyreekstreme har endret seg, og soloterroristene er vanskelig å oppdage, sier dansk terrorforsker.
Seint fredag kveld norsk tid ble den 28 år gamle antatte gjerningspersonen bak terrorangrepet i Christchurch i New Zealand fremstilt for retten. Med håndjern og en politibetjent på hver side gjorde han en høyreekstrem gest med sin høyre hånd.
I de siste årene har det vært et økt fokus på høyreradikal terror, ikke minst etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Siden den gang har man imidlertid sett flere eksempler på høyreradikal terror. Seinest i oktober i fjor ble elleve jøder drept av en høyreekstremist i Pittsburgh i USA. I 2017 satte en britisk mann seg bak rattet på en varebil og kjørte inn i en gruppe muslimer i London. Tidligere samme år ble seks muslimer ofre for et høyreekstremt terrorangrep da en canadisk mann løsnet ild mot en moské i Quebec.
Fellestrekk
Ifølge den danske terrorforskeren Carsten Bagge Laustsen, som er lektor på Aarhus Universitet, har terroren et overordnet fellestrekk.
– De høyreekstreme terroristene har et bilde av en radikal fiende som truer deres samfunn, og en følelse av at «noe må gjøres nå» . Terroristene forestiller seg at de befinner seg i en unntakstilstand i en kamp for overlevelse som legitimerer vold og drap, forteller han.
De høyreradikale bevegelsene har kommet og gått gjennom tiden, men én ting har endret seg blant dem som utfører høyreradikale terrorangrep. En endring som fredagens terrorangrep i Christchurch må ses i lyset av.
– Det som har forandret seg er fiendebildet. Før var det jødene som var fienden, nå er det muslimene som dominerer fiendebildet. Ideen om at det finnes en fiende som radikalt truer samfunnet en lever i, er i grunn det samme som tidligere. Men for nazistene var dette truede samfunnet et såkalt arisk samfunn. Nå er det «hvite» samfunn som skal forsvares mot en demografisk trussel
fra muslimer og islam, sier Carsten Bagge Laustsen.
Islam er fienden
Opp gjennom historien har det vært flere forskjellige perioder med høyreekstremisme, og noen av de første bevegelsene som Carsten Bagge Laustsen nevner hadde sitt virke i mellomkrigstiden.
– Det går helt tilbake til andre verdenskrig med brunskjortene, som var en høyreorientert paramilitær terrorbevegelse mot jøder, og som seinere ble NaziTysklands statsterror. Den gang var høyreekstremismen antisemittisk. Jøden var fienden, forteller forskeren.
– Så var det nyfascistiske angrepet på jernbanestasjonen i Bologna i 1980. Et katastrofalt angrep rettet mot tilfeldige. Her var den høyreorienterte terroren rettet mot venstreorienterte, som man påsto at sto bak angrepet. En tredje form er for eksempel Timothy McVeigh, som bombet det føderale kontorbygget i Oklahoma City i USA i 1995. Hans fiendebilde var den amerikanske staten, så han var nærmest for en høyreanarkist å regne. Og så har vi nå den seineste bølgen, hvor det er muslimer som har blitt fienden.
Migrasjon og islam er altså høyreekstremismens nye fiendebilder, og det kan til en viss grad kobles opp mot 20 år med intenst politisk fokus på innvandring som en av de største og mest debatterte politiske utfordringene.
– Det handler kanskje om økt fokus på innvandringsdebatten, og at vi lever i et mer flerkulturelt samfunn. Det er en reaksjon på noen samfunnsforandringer, og all terror avspeiler samfunnet som terroren utøves i. Vi har en situasjon hvor innvandringspolitikk har vært toppemnet i 20 år, sier Carsten Bagge Laustsen, som også har et annet viktig poeng.
– Det er viktig å understreke at man kan være enorm innvandringskritisk og si noen veldig radikale ting uten at man går inn for voldsutøvelse. Man er ikke skyld i terror om man sier at vi må stanse innvandring. Det skal ikke være slik at man ikke kan være kritisk overfor innvandring.
«Ensomme ulver»
Den 28 år gamle australieren som antas å være gjerningspersonen bak fredagens angrep i New Zealand utførte muligens angrepet helt alene. Han kjørte angivelig til Masjid Al-Noor-moskeen helt alene og drepte 41 mennesker her. Seinere kjørte han videre til moskeen på Linwood Avenue og drepte ytterligere syv mennesker. En 14-åring som ble truffet av skudd døde dessuten på sykehus seinere på dagen.
I 2017 drepte den da 27-årige Alexandre Bissonnette seks mennesker i en moské i Quebec uten noen medsammensvorne. Og i 2011 handlet Anders Behring Breivik også alene da han først sprengte en bilbombe i Oslo sentrum og drepte åtte mennesker, før han dro til Utøya for å skyte 69 personer.
Og både Breivik og den antatte gjerningspersonen i New Zealand var trusler som de nasjonale etterretningstjenestene ikke visste at eksisterte.
– Det er flere soloterrorister blant høyreekstreme enn blant islamister. De har i større grad vært såkalte «ensomme ulver» som har planlagt sine angrep over lang tid. For mange høyreradikale skjer radikaliseringen langsomt, og derfor er det ingen plutselige forandringer og varseltegn som etterretningstjenester får med seg. Det er naturligvis vanskeligere å fange de ensomme ulvene, da de holder seg til seg selv og er langt mindre offentlige om sine planer, sier Laustsen.
Fellestrekk med 22. juli
Før angrepet la den antatte gjerningspersonen ut et 74 sider langt manifest på sin Twitter-profil, Carsten Bagge Laustsen har lest manifestet og funnet flere fellestrekk mellom den 28 år gamle australieren og Anders Behring Breivik.
– De likner veldig på hverandre. Begges manifester inneholder et slags intervju med dem selv og en ideologisk begrunnelse og legitimering av terrorangrepene. Forestillingen om at man står midt i en kamp for overlevelse er også en fellesnevner. De står i en unntakssituasjon og blir nødt til å gå i offensivt forsvar, i Breiviks tilfelle et forsvar av Norge, og i New Zealand det såkalte hvite samfunnet, forklarer terrorforskeren.