POLITIKK AVGJØR:
Rent juridisk er det ikke noe som hindrer Tor Mikkel Wara i å bli statsråd igjen. Det er politikk som avgjør.
HVA ER EGENTLIG PROBLEMET med denne saken?
Det korte svaret: alt. Da Frp etter mye famling endelig fant en anstendig justisminister i Tor Mikkel Wara (Frp), ble samboeren hans opphengt i et teaterstykke. Nå er Laila Anita Bertheussen siktet for å fabrikere terrorattentat mot deres felles hjem.
BERTHEUSSEN ANMELDTE BLACK Box teater, fordi hun mener filmingen av huset deres i oppsetningen «Ways of Seeing» krenker privatlivets fred. Opprinnelig henla politiet saken, med god grunn. Men etter påtrykk fra statsadvokaten ble fire teaterfolk siktet, fordi hjemmene deres skulle ransakes.
Slike angrep på ytringsfriheten skjer stort sett bare i diktaturer vi ikke liker å sammenligne oss med, og det fremstår som statsadvokaten har gitt etter for politisk press.
Statsminister Erna Solberg (H) gikk dessuten urovekkende langt i å spekulere i en sammenheng mellom teaterstykket og attentatene. Sånn skal ikke en statsminister holde på.
Kan Wara komme tilbake som justisminister?
WARA HAR IKKE gjort noe galt. Det er ingen grunn til å tro at han har noe med attentatene å gjøre. Men han er på ingen måte en nøytral part.
Samboeren nekter for alt, og forsvarer John Christian Elden har sagt at Wara støtter hennes forklaring. Jussprofessor Mads Andenæs mener Elden dermed har snakket justisministeren inn i en pågående straffesak, noe som gjør det umulig å komme tilbake.
Wara er uansett dundrende inhabil, og det kan ikke brukes mot ham at han støtter et nært familiemedlem under politietterforskning, særlig på et så tidlig stadium. Rent juridisk er det ikke noe som hindrer ham i å bli statsråd igjen.
Det er politikk som avgjør.
INGENTING TYDER PÅ at politisk ledelse var involvert i etterforskningen av samboeren, eller at Tor Mikkel Wara visste hva som foregikk. Både justisministeren og statsministeren skal ha blitt informert etter at hun ble pågrepet.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har kjørt sitt eget løp, ingen har leflet med uavhengighet, maktfordelingsprinsippet er intakt.
Waras egen kronikk, hvor han kaller teateret «moralsk konkurs», viser likevel at han har gått for langt i å blande seg inn.
SOM PROFESSOR ANDENÆS sier til VG: Både Wara og statsministeren har opptrådt som en fagforening for seg selv og beskyttet politikerstandens interesser.
Statsråd Ingvild Smines Tybring-Gjedde har dessuten sagt at hun hadde «tatt saken videre i det politiske miljøet», og i Oslo bystyre foreslo Frp å fjerne den kommunale støtten til Black Box.
Frp har altså brukt sin politiske makt til å sanksjonere en Frp-kritisk teatergruppe. Det er ikke bra. HVIS DET VISER SEG at det faktisk var samboeren som tente på bilen og bossdunken og skrev «rasisit» på husveggen, vil saken uansett være så skadelig for Tor Mikkel Wara at han ikke kan forbli justisminister.
Det vil bli rettssak og full offentlig utbretting, og folk vil spekulere i hva ministeren egentlig visste. Et parti som vil kutte ballene av pedofile og føre en iskald linje mot kriminelle kan ikke ha for mye grums i egne rekker. Frp sliter allerede tungt med det.
Attentat-saken vil koste så mye politisk kapital at det er tryggest å fjerne Wara fra justisministerposten. Hvis han kommer tilbake som statsråd, må det i så fall bli i et annet departement.
HVORFOR VAR DET så ille å sikte teaterfolkene?
«Iblant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter».
Dette er deler av teksten i det aktivistiske teaterstykket «Ways of Seeing», som har som mål å utforske grensen mellom privat og offentlig, lov og ulovlig.
Slike samfunnskritiske, kunstneriske uttrykk er ikke bare vernet av ytringsfriheten - de er selve begrunnelsen for at ytringsfriheten trengs.
Det er de kontroversielle, maktkritiske, provoserende uttrykkene som har behov for beskyttelse, ikke konvensjonelt babbel alle er enige om.
Privatlivet skal også ha vern, men det holder ikke at justisministerens samboer føler seg krenket. En rettsstridig krenkelse er betydelig mer enn opplevd stress og ubehag.
NÅR STATSMINISTEREN SIER ting som at folkene bak stykket «bør tenke over» at de bidrar til å gjøre det tøffere å være politiker i Norge, kan det ha en såkalt «chilling effect»: Folk blir mer forsiktige med å ytre seg, kritikk kveles, sensuren kommer snikende. Politifremstøt mot kunstnere og samfunnsrefsere har samme effekt.
Oslo tingrett avviste heldigvis ransakingsordren krast og kontant. Nå er saken henlagt, men det bør være duket for streng internevaluering i statsadvokatembetet.
Noen bør minne om at Høyesterett slo hardt ned på PSTs forsøk på å ta beslag i materialet til filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen da han laget dokumentar om islamistiske ekstremister i 2015.
Det kan jo være på tide at et parti med en mindre rabulistisk justispolitikk overtar Justisdepartementet.
Den gangen var det for å bekjempe terror. I denne saken er det ikke engang noen fornuftig begrunnelse, som Rolfsens advokat Vidar Strømme påpeker.
HVEM SKAL BLI JUSTISMINISTER NÅ?
Frp har testet en mildt sagt brokete rekke justisministre siden 2013. De fleste trakk et lettelsens sukk da en smart legende som Tor Mikkel Wara overtok etter Sylvi Listhaug. Arvtakeren bør helst være like solid.
Justis er ingen enkel post. Det er ikke bare straff og lik og del. Statsråden skal håndtere rettssikkerhet og politireform og krise i kriminalomsorgen. Det siste regjeringen trenger er enda en bæljende populist.
DET MÅ BLI en av de sindige og stødige Frp-erne som får overta. Samferdselsminister Jon Georg Dale har nå begge poster midlertidig. Ketil Solvik-Olsen kan kanskje lokkes hjem fra flyskolen i USA. Ingen av dem er eksperter på justisfeltet, men det er en luksus Frp ikke kan unne seg.
Kanskje, eller forhåpentligvis, kan saken føre til et enda mer radikalt skifte. Det kan jo være på tide at et parti med en mindre rabulistisk justispolitikk overtar Justisdepartementet. Det vil i så fall være det eneste positive ved denne saken.