Jeg skriver dette som en plaget mann
Etter tapet mot Bodø/Glimt innser jeg at jeg har tatt feil.
JEG HAR TIDLIGERE
hevdet at treningskamper er viktige. I vinteren har de betydd spesielt mye. Ikke minst etter seieren over Rosenborg. Etter tapet mot Bodø/Glimt innser jeg at jeg har tatt feil.
I fredagens kamp så jeg den svake betydningen treningskamper har. Jeg så at spillerne er stinne av trening, at treneren ikke alltid tar ut det beste laget, at det florerer med bytter, og at motivasjonen hos mange spillere er ikke den beste.
NÅR DET IKKE
spilles om poeng, når det øves på kombinasjoner og konstellasjoner, da skal vi ta det med en klype salt. Eller?
Jeg vet ikke. Det er vanskelig å holde på perspektivet. Det er alltid det når Brann spiller. Det er derfor jeg skriver dette som en plaget mann.
Kampen mot Rosenborg var vidunderlig. Jeg var euforisk og ekstatisk etter den eksemplariske 1-0-seieren over erkerivalen. Kampen mot Glimt derimot var en helt annen vise.
BRANN VAR SÅPASS
svake at gulldrømmen jeg har båret på i vinter fikk seg en knekk. Da Brann møtte et lag som stresset dem, plaget dem og jaget dem, så gikk det ikke så bra med kongstanken til LAN, den om at Brann skal være et spillende lag, at de skal spille seg forbi alle ledd, fra keeper og frem til spiss.
Brann gikk seg vill, de gikk seg fast og hadde ikke noe motsvar til det aggressive presset til Bodø/Glimt.
Glimt var gode, det skal protokollføres, overraskende gode. Men Bodø/Glimt skal alltid være en overkommelig oppgave for Brann. Det var den ikke på fredag.
Heldigvis var det bare en test, en liten prøve. Selve eksamensoppgaven ligger ennå noen dager frem i tid.
Brann fikk seg en liten leksjon, men Lars Arne Nilsen lærte en viktig lekse. Alle i stallen er ikke like gode. Jeg tror ikke han lenger tviler på hvem som skal utgjøre førsteelleveren.
Midtbanen har i årets treningskamper sett best ut med troikaen Løkerg, Jenssen og Strand, mens forsvaret har vært klart best med denne kvartetten på plass: Teniste – Acosta – Wormgoor – Kristiansen.
MOT GLIMT SATT
noen av dem på benken, og det var merkbart. Uten de rutinerte ringrevene Jenssen og Wormgoor fremsto Brann uten pondus og selvtillit. Savnet etter de to lederne var stort.
I årets siste treningskamp 23. mars, mot Sogndal, kommer Branns trener til å toppe laget. Da er det slutt på testing, prøving og - forhåpentlig - feiling.
Da kommer vi nok til å se en helt annen utgave av Brann enn den kraftløse varianten vi så mot Bodø/Glimt.
Troen er intakt, men det er også tvilen. Å, dette livet som Brann-supporter, det er aldri fred å få.