En bedre måte å hjelpe på
Nordmenns syn på afrikanere står i veien for å gi god hjelp. Er vi klare for å gå vekk fra ideen om at den hvite mann skal redde verden?
VI SOM LIKER å se på TV, ser forskjellige reklamer av afrikanske barn i håpløse situasjoner hele tiden. Bilder av sultne, afrikanske barn er overalt i Norge, og de kommer fra forskjellige internasjonale hjelpeorganisasjoner.
En av disse videoene er av Kayembe i Kongo. Han holder på å sulte i hjel, ifølge Redd Barna. Vi blir aldri vant til å se på reklamene, for de er både ubehagelige og vonde.
Kayembe-videoen viser tydelig den tynne kroppen hans. Vi kan se alle ribbena hans og kanskje de tynneste armene jeg har sett på en nesten to år gammel gutt.
Han gråter og vi får helt vondt av ham. Vi vet nå at Redd Barna ikke har kontakt med gutten. De vet ikke om han overlevde eller ikke.
VI FÅR FORTSATT
lyst til å gi, men er det for å lette på samvittigheten eller er det fordi vi virkelig tror at det skal hjelpe Kayembe og andre barn i Kongo?
Siden 1952 Norge har brukt milliarder av kroner på å hjelpe de såkalte underutviklede landene, men det er som om disse landene er immune mot hjelp fra Norge.
For i snart 70 år har det kommet en strøm av nye bilder og videoer av katastrofer som trenger akutt hjelp. Jeg lurer på om det er på tide å revurdere måten nordmenn prøver å hjelpe på.
KAN MÅTEN vi ser på Afrika på være en del av problemet? «SPIS OPP MATEN DIN, tenk på de sultne barna i Afrika!» Dette har mange hørt altfor mange ganger. Noen bruker det også selv, men dette er med på å skaffe mer problemer både for det norske og det afrikanske samfunnet.
Den gode nyheten er at løsningen på dette problemet er gratis, men det krever litt omtanke.
Vi bør begynne å stille spørsmål: Hvordan har alt dette påvirket Norge? Kan det ha en kobling til innvandringen hit? Hvordan påvirker identiteten og selvbildet til de brune barna i Norge? Har hjelpen virkelig bidratt til utvikling?
Mat som blir delt ut til de fattige er ofte ikke bare langreist mat som er dårlig for miljøet, men også for lokale bønders salg og utvikling.
DET SAMME GJELDER KLÆR og andre ting som blir sendt for å hjelpe. Alt dette kunne ha blitt produsert der. Det ville skapt flere arbeidsplasser og skattebetalere som landene sårt trenger.
Problemet med hjelpeorganisasjoner er at altfor mange prosjekter har manglet noe veldig viktig: Afrikanernes egne erfaringer og kunnskap. Dette har ikke vært verdsatt gjennom historien.
Er vi fortsatt farget av en imperialistisk tenkemåte om Afrika som en hvit manns byrde? Eller er vi klare til å gå vekk fra ideen om at den hvite mann skal redde verden?
IDEEN OM AT VI skal gi og de skal få er farlig av mange grunner. Først og fremst på grunn av maktubalansen mellom giveren og mottakeren, men også fordi ideen kommer fra de lave forventningers kultur.
Denne måten å hjelpe på bidrar ikke til utvikling. Det er bare den ene parten som får være sterk. Det er ikke en likeverdig måte å møte andre på.
MANGE AFRIKANERE er positive til mikrofinans som innebærer små lån til dem som vil starte sin egen virksomhet. Lokale folk har mye mer eierskap til prosjektene og det fører til at de tar mer ansvar.
AFRIKANSKE ØKONOMER, forfattere og journalister som Dambisa Moyo, Pete Ondeng, James Shikwati, Andrew Mwena har også vært kritisk til bistand.
For selv om det har hjulpet enkeltpersoner, har det også bidratt med blant annet avhengighetsmentalitet både i befolkningen og hos landets ledere. Det har også skapt en svart skygge over Afrika som et håpløst kontinent som ikke er attraktivt for investorer.
I DET SISTE har Kina investert mer og mer i Afrika generelt og i Kongo spesielt. I bytte har kineserne fått gunstige avtaler om utvinning av blant annet kobolt og kobber. Kongo trenger flere aktører og mer konkurranse for det er mye penger å hente.
Kongo er kjent for å være veldig rik på mineraler, jorden i Kongo er så rik at den kan gi mat til hele Afrika. Bare Kongo-floden kan gi strøm fra Egypt til Sør-Afrika.
Norske investorer bør ikke gå glipp av mulighetene som finnes i Kongo og Afrika bare på grunn av det ensidige bildet vi i Norge har av Afrika. Ingen har benyttet disse mulighetene til nå.
Norske investorer bør ikke gå glipp av mulighetene som finnes i Kongo og Afrika bare på grunn av det ensidige bildet vi i Norge har av Afrika.