Forestillingen ryster hele kroppens sanseapparat
Fryktelig sterkt om brutaliteten IsraelPalestina-konflikten.
LYDEN AV EKSPLOSJONEN har trengt gjennom dørene til oss som har stått utenfor og ventet.
Nå siger rester av røyk opp rundt det svarte bordet hvor det gradvis skal vokse frem en tredimensjonal modell av Hebron, byen som huser betydningsfulle historiske helligdommer for alle de abrahamittiske religioner.
Kun Ruth Rosenthal står i rommet når vi ringes inn med en liten bjelle. Det er som om vi har meldt oss på en guidet byvandring, en vandring som straks føles heseblesende, for nesten før vi får satt oss starter Rosenthal med å fortelle.
Hun er iført en hverdagslig og enkel kjole, er usminket, noe som understreker at vi har å gjøre med et menneske som jobber hardt med å fortelle om Hebron, hver eneste dag. Her er absolutt ingen glamour.
DET TAR HELLER ikke lang tid før det er mulig å kjenne på at det er vanskelig å henge med.
Hele tiden skifter Rosenthals fortelling perspektivet mellom å være palestineres fortelling, jøders fortelling, historien til en ung soldat.
Eller til en mor med tolv barn, til en som forsøker å livnære seg på turistnæringen, til en gjest på en restaurant, historien om en som har kastet stein mot soldater, en som har blitt kastet stein på.
ELLER OM EN som har sett barn bli blø i hjel etter å ha blitt skutt, en som kan fortelle om mennesker som har begravet sine kjære, en som har stoppet en folk for identitetssjekk.
Eller en som har måttet gå store omveier fordi det er steder i byen man rett og slett ikke går av fare for å bli skutt.
Hele 500 sider med vitnesbyrd er blitt samlet inn har i forkant av forestillingen, etter at Rosenthal og kompanjongen Xavier Klaine i duoen Winter Family besøkte en venninne som har blitt dypt religiøs og derfor har valgt å bli en bosetter – eller en okkupant.
VI KJENNER JO konflikten fra før, mest sannsynlig kommer vi alle også inn i rommet med en oppfatning på forhånd av hva som er problemet og hvem som har ansvaret for den. Og her får vi ikke et lettvint «some good folks on both sides».
I stedet får vi et innblikk i hva som driver mennesker til å ville flytte til en by så full av konflikt, motivert av en sterkt religiøs overbevisning.
Den som handler om at man tar tilbake noe man har blitt frarøvet, og hva som driver mennesker til å ville flytte derfra, fordi fremtidsutsiktene oppleves som uutholdelige.
DERMED KOMMER STYRKEN i de stadige skift i perspektiv til sin rett.
I stedet for å fordele skyld, gjør forestillingen det mulig for oss å undersøke hva alle disse fortellingene gjør med mennesker, hvordan de virker på oss.
For dette er vitnesbyrdene til mennesker som er viklet inn i et virvar av fortellinger det er en nær sagt umulig å vikle seg ut av.
Er det ett budskap det går an å sitte igjen med, så er det hvor skadelig religion kan være, når troen radikaliserer og historien brukes for å legitimere urett.
LIKE1 FULLT, SPRÅK er ikke alt. Ja, selvsagt er undersøkelsen av selve språket bærende, men forestillingens store styrke er hvordan hele sanseapparatet vårt aktiveres.
I begynnelsen kan den noe hektiske monologen virke distanserende.
Men gjennom små grep vikles vi selv inn, ved at vi blir tilbudt brosjyrer og suvenirer, noen får armbånd med det palestinske flagget de kan tre rundt håndleddet, mens andre får påklistret små israelske flagg
Når vi plutselig utsettes for en intens varme fra strålelamper som henger over hodene våre, mens noen av oss tilbys en is, utnyttes teaterets potensial til fulle.
For ikke bare skal vi se og høre, vi skal både gjøre, smake, lukte og føle. Dermed henvender forestillingen om Hebron seg til hele kroppens sanseapparat.
Her er det ikke bare snakk om ord, men også om virkelige liv og virkelige kropper.