Rave-starten: – Masse fester i råtne kjellere
Techno- og ravekulturen forandret Bergens uteliv, ifølge forfatter.
Hvis man skulle ut på byen i Norge på 80-tallet, hadde man ikke de helt store valgmulighetene.
– Folk som gikk på byen begynte å bli klare for noe nytt, sier Anders C. Gogstad, forfatter av boken «Klubbkultur. Fortellingen om da house, techno og ravekulturen» kom til Norge.
På den ene siden var det de klassiske diskotekene, med neon, røykmaskiner, blinkende lys og store DJ-bur.
Det var jappetid, og blant de bergenske nattklubbene trekker Gogstad frem stedet Christian. Der hadde de et litt underlig køsystem: Én kø for dem med vanlig VIP-kort og én kø for dem med gullkort.
Lei dancemusikken Alternativet til 80-tallets diskoteker var den rake motsetningen: skitne og mørke rockeklubber.
På rockeklubbene sto ofte punkens idealer fortsatt sterkt.
– Da jeg begynte å bli interessert i klubbkultur på begynnelsen av 90-tallet, var vi en gjeng som var lei både grungemusikken, som preget rocken, og den kommersielle dancemusikken som preget popen og diskotekene, sier Gogstad. Han er teaterviter og har selv vært aktiv som DJ og arrangør i Bergen.
Et loft i Sandviken
Den første mer eller mindre organiserte festen i Bergen der det ble spilt elektronisk dansemusikk, ble arrangert på et loft i Sandviken sommeren 1989.
Lokalene tilhørte Sigma Studio, og rundt hundre personer møtte opp for å høre blant annet acid house og techno.
Det var imidlertid på begynnelsen av 90-tallet den nye kulturen virkelig begynte å sette seg i Norge og Bergen. Da dukket det opp klubbarrangementer for elektronisk musikk i alle slags lokaler.
Et slikt sted var den nedlagte krydderfabrikken på Nedre Nygård, også kjent som Kardemommehuset. Da kryddermakerne flyttet ut i 1986, flyttet kunstnerne inn. Og etter hvert kom også raverne.
I Kardemommehuset
– Vi visste aldri hva vi gikk til i Kardemommehuset. Disse kveldene ble også et møtested mellom musikken og kunsten, noe som har vært et kjennetegn for klubbscenen i Bergen, sier Gogstad.
En som var på sitt første rave i Kardemommehuset er Vegard
Moberg. Han er en veteran i Klubb-Bergen.
– Jeg hadde sittet hjemme på gutterommet og hørt på techno i noen år da jeg begynte i Studentradioen i 1991. Jeg fikk høre fra noen i radioen at det skulle være houseparty i Kardemommehuset. Det var ikke så lett å finne frem. Jeg husker at vi klatret over et tak for å finne døren, sier Moberg, som nå er daglig leder i Brak, kompetansesenteret for musikere i Sogn og Fjordane og Hordaland.
Det ble også arrangert klubbkvelder på rockesteder som Hulen og Garage.
Manchester inntok Hulen Sommeren 1990 booket Hulen bandet The Relations og DJ-en Phil Jordan fra Manchester, byen som da av mange ble regnet for å være verdens klubbhovedstad.
Ifølge Gogstads nye bok skal det ha blitt hengt opp en plakat med teksten «xtc for sale», men Gogstad har ikke kommet til bunns i om dette er en røverhistorie eller ikke.
Det som imidlertid er sikkert, er at Hule-besetningen denne kvelden lukket dørene og lot festen holde på til neste morgen.
Techno og kebab
I 1993 dukket det opp 700 ungdommer på rave i Teatergarasjen, der blant andre Anders C. Gogstad spilte. Det ble også arrangert store fester på USF Verftet.
Det ble tydelig at den elektroniske dansemusikken var på vei opp av undergrunnen. Samtidig ble det et stort ønske i miljøet om et eget sted.
Byens første rendyrkede sted for elektronisk musikk fikk navnet Club Phoenix, og ble startet under en kebabkiosk i Øvregaten, der Bar Barista ligger nå.
For å komme inn på Club Phoenix måtte man gå gjennom kebabsjappen. Noe som gikk greit tidlig på natten, men ble et lite problem da «nattmat-rushet» kom.
– Det ble ofte en total kulturkollisjon da fulle folk som bare skulle ha nattmat, oppdaget at det var en klubb i kjelleren der folk danset, sier Gogstad lattermildt.
Fester i råtne potetkjellere Ironisk nok lå neste rendyrkede klubb i Bergen under nok en kebabkiosk. Denne gang i Håkonsgaten, og stedet fikk navn Klubb Kebab.
– Jeg husker at det hersket en enorm trang til å spille og danse til denne nye musikken. Det var masse fester i råtne potetkjellere med skandaløs lyd og ofte bare en ensom strobe, ingen toaletter eller rømningsveier. På Klubb Kebab måtte man gå ned i kjelleren på en kebabsjappe via et forholdsvis lite hull i veggen, det var ingen dør, minnes Vegard Moberg.
Gullalderen
Fra midten av 90-tallet var det i hovedsak slutt på dansing i kjelleren under kebabkiosker.
Klubbdriften ble mer profesjonell, og det dukket opp utesteder som Miles Ahead og Agora, som var rene klubber.
I tillegg var det aktive scener rundt steder som Café Opera og Permanenten, som var kafeen som lå i første etasje på Vestlandske Kunstindustrimuseum.
Man kunne lese om klubbscenen i Bergen i London-baserte trend- og musikkblader som i-D og MixMag.
– Har betydd mye
Siden klubbmusikken virkelig slo gjennom i utelivet i Bergen for over 20 år siden, har scenen hatt både oppturer og nedturer.
I det ene øyeblikket er det blitt snakket om klubbdød, i det neste har Bergen bugnet over av klubber.
Til tross for opp- og nedturer, mener Moberg at klubbkulturen har betydd mye for Bergen som kulturby.
– Bergen var tidlig med å adoptere trender, spesielt fra England, og har på den måten etablert en posisjon som en åpen, annerledes og inkluderende by. I Oslo var det høy VIPfaktor, mens Bergen var mer åpen og laidback. Dette var nok grunnen til at folk som Bjørn Torske, Skatebård og Torbjørn og Svein i Röyksopp valgte å flytte hit, sier han.