Hat er bensin på bålet
utålmodighet, Anne Rokkan. Det er ikke tydelig for oss hvordan eller hvorfor kjærligheten skal virke mot nynazistiske tanker. I din kommentar 14. september oppfordrer du derfor til å møte nazistenes hat med vårt hat. Du viser også til Hagerups dikt om brente gårder fra andre verdenskrig.
Når jeg leser din tekst, tenker jeg: Her heller vi bensin på bålet. Denne gjengen har nok følt at de har vært utenfor samfunnet hele sitt voksne liv – vil de i det hele tatt klare å skille det nye hatet fra det de har opplevd tidligere? Antakeligvis blir de bare enda mer sikker i sin sak.
KAN VI IKKE HELLER forhindre at bålet blusser opp i utgangspunktet? Vi må rett og slett forebygge at miljøene klarer å rekruttere nye medlemmer. Mange av dem som blir rekruttert, er unge voksne som føler seg utenfor og forlatt av alle oss andre. Jeg mener at vi har mye å tjene på å finne de i risikosonen, før de havner i disse miljøene.
KOMMENTAREN DIN MINNER meg også om noe man tidligere har oppdaget i krigssituasjoner: Soldater gjør ikke først og fremst en god jobb fordi de hater fienden, men fordi de bryr seg om sine medsoldater. Kjærligheten er mektigere enn hatet.
LA OSS SE HVERANDRE. La oss oppdage dem som ikke passer helt inn og ta dem inn i vår gjeng, før de finner veien inn i de gale miljøene. Slik forhindrer vi brente gårder og ødelagte samfunn.
Vi blir nok aldri kvitt de nynazistiske tankene helt, uansett hvor idiotiske vi mener at de er, men la oss gjøre alt vi kan for at rekrutteringsgrunnlaget deres blir så lite som mulig.