Kunsten å la seg krenke
DE SISTE ÅRENE har jeg skrevet noen innlegg i BT med en humoristisk og sarkastisk undertone, i hovedsak på min egen bekostning. Det aller meste er selvsagt bare oppspinn eller kraftig overdrevet, men jeg synes det er morsomt.
Basert på tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente i innboksen min og i kommentarfeltet, er jeg ikke alene om det.
LIKEVEL ER DET mange som lar seg krenke av det jeg skriver. Jeg ser det kun som uskyldig humor, og etter noen års erfaring klarer jeg fremdeles ikke å forutse hva menneskene i kommentarfeltet vil bli krenket av. Jeg er rett og slett ikke så god på å la meg krenke.
DET FØRSTE INNLEGGET jeg skrev var en uforbeholden unnskyldning fra meg til alle hundeeiere. En unnskyldning for at jeg ikke evner å verdsette den sjenerøse gesten det er når deres fremmede hunder hopper opp etter meg. Det medførte et engasjement i kommentarfeltet jeg ikke hadde forutsett, og jeg fikk et kobbel av krenkede hundeeiere på nakken.
Jeg har også skrevet om at jeg har innført clean bed og free sleeping hjemme, samt harselert med de mange ubehagelige situasjoner som kan oppstå når man ikke vet om man bør klemme noen eller ei. Som følge av dette har jeg av flere blitt stemplet som mentalt ustabil og fått beskjed om at jeg burde vært innlagt på psykiatrisk klinikk.
NÅ SIST SKREV JEG med en god dose sarkasme et innlegg som harselerer med bruk- og kast-samfunnet, hvor eksempelet jeg brukte var en dame som ikke gikk av veien for å selge hva som helst, selv ikke sin mann. Det morsomme i kommentarfeltet var at det var mange som åpenbart trodde at jeg faktisk hadde tenkt å selge min mann. MANGE MENTE INNLEGGET var forkastelig og at det ville medført stor oppstandelse om det hadde vært en dame som var til salgs. Jeg mener at såpass må vi tåle, så jeg prøver:
«Pent brukt dame selges da hun har blitt for dyr i drift. De første årene var hun mest til pynt, men har etter hvert blitt mer en bruksgjenstand. Overflaten har vært jevnlig oppusset, men noe produksjonsslitasje må påregnes. Snakketøyet er i tipp topp stand og med livstidsgaranti.»
DETTE KOMMER ANTAKELIG til å krenke mange. Men er det virkelig slik det skal være? Er vi blitt så korrekte at det ikke lenger er rom for litt humor? At man ikke liker humoren, er greit, det skal godt gjøres å treffe alle med humor, men litt takhøyde må vi da kunne ha likevel.
Jeg har forståelse for at enkelte tema er for alvorlige og såre til å tulle med, men jeg kan ikke forstå at disse uskyldige temaene er blant disse. Likevel blir kommentarfeltet rene krenkefesten. Er det virkelig her grensen går?
I SÅ FALL HAR JEG mye å lære og et godt stykke arbeid foran meg. Jeg må bli flinkere til ikke å ta alt med så forbannet godt humør, og fremfor alt må jeg lære meg kunsten å la meg krenke.