Tankevekkende utvidelse av tegneserieuniverset
Mørkt og spennende om rasisme og maskerte amerikanere. Action/mysterium/drama. Serieskaper: Damon Lindelof. Skuespillere: Regina King, Jeremy Irons, Don Johnson, Jean Smart, Tim Blake Nelson, med flere.
Premiere på HBO Nordic 21. Oktober. Anmeldelsen er basert på seks av ni episoder. HBOS «WATCHMEN» ER en stilsikker, tankevekkende og spennende utvidelse av universet fra den grafiske romanen med samme navn fra 1986–87.
Historien finner sted i et alternativt univers. Dette har utviklet seg annerledes enn vår virkelighet, blant annet fordi USA vant Vietnamkrigen ved hjelp av superhelter. I seriens 2019 er skuespiller Robert Redford amerikansk president, og det er helt vanlig at det regner blekksprut.
ÅPNINGSSCENEN TAR OSS til 1921 og raseopprøret i Tulsa, Oklahoma, hvor hvite innbyggere massakrerte de svarte i Greenwooddistriktet. Dette er bare det første av mange kapittel av Amerikas rasistiske historie som serien tar oss med til.
I Tulsa i 2019 møter vi Angela Abar (Regina King), som er trebarnsmor om dagen, og maskert politietterforsker om natten. Med politisjef Judd Crawford (Don Johnson) og den speilmaskerte detektiven Looking Glass (Tim Blake Nelson) begynner hun å etterforske et drap som tyder på at en ekstremt voldelig «White supremacy»-gruppe er tilbake.
PARALLELT FÅR VI OGSÅ SE en kjent karakterer fra «Watchmen»-univer s et. Adrian Veidt/Ozymandias spilles her av Jeremy Irons. Det er ikke godt å vite hva det er Veidt holder på med, men Irons er herlig som tilsynelatende ravende gal.
Seinere dukker også Jean Smart opp i rollen som FBIagent Laurie Blake, som jobber med å stanse ulovlige superhelter.
Det er virkelig et mysterium hvordan alt henger sammen, og underveis får vi bare akkurat nok informasjon til å henge med i den komplekse handlingen. Serien overrasker stadig med retningen den tar, og hvilke karakterer den gir oss bakgrunnshistorien til.
STILISTISK FØLGER «WATCHMEN»
tegneseriens mørke design, med den karakteristiske, knallgule skriften. Flere bilder rammes stilig inn som i tegneserieruter og styrer blikket til detaljer, til klokkemotiver. Actionsekvensene veksler mellom elegant koreografi og ubehagelig blodig vold.
Ett av tegneseriens store tema videreføres også. Hvem er skurker, og hvem er helter? «Who watches the watchmen?». I Tulsa går alle politifolk med knallgule masker. Vi møter alt fra KKKmedlemmer, til de maskerte heltene i «American Hero Story», en parodisk TV-serie som vises i serien. Hva de ulike maskerte personene har med hverandre å gjøre, er en del av mysteriet serien sakte, men sikkert oppklarer.
«WATCHMEN» ER SLIK en kombinasjon av seriøs samfunnskritikk, og absurde hendelser og karakterer som passer med tegneserieopprinnelsen. Resultatet er oppslukende, tankevekkende og spennende.
Det er for øvrig ikke nødvendig å ha noen forkunnskaper for å se den. Jeg har selv ikke lest eller sett «Watchmen» siden Zack Snyders versjon gikk på kino i 2009, og husket særlig lite av sistnevnte.
NÅ GJENSTÅR DET BARE å se om serien klarer å følge opp de seks første episodene med en like sterk og overraskende avslutning.