MK’s Marvellous Medicine imponerer
Bergensbandet leverer et album spekket av overraskelser og deilig rock av den gode, gamle sorten. BERGENSTRIOEN MKS MARVELLOUS Medicine (MKMM), med Marie Kristin Dale i spissen, sikret seg en Spellemannpris i bluesklassen for det selvtitulerte debutalbumet (2016). Oppfølgeren gjør dem til en het kandidat i rockeklassen, dette er nemlig et usedvanlig sterkt andrealbum som blåser forgjengeren av banen.
Debutalbumet var smakfullt og gjennomført, men ble i lengden litt for anonymt og forutsigbart. «Where Do You Go?» blåser derimot en lang marsj i alt av sjangerkonvensjoner og blander sammen det beste fra mange ulike tradisjoner: Dette er eksperimentell rock av beste sort, uten at det går ut over melodiene og drivet!
TREKLØVERET MARIE KRISTIN
DALE (vokal, gitar), Felix N. Rudi (trommer) og Stian Brungot (bass) har kokt sammen et ekte heksebrygg av riff og stilarter. Åpningssporet «Pale YellowSkin»erdramatisk,nesten teatralsk rock med et ørlite islett av Danny Elfmans komposisjoner, og «Imposter» er en hardtslående rocker med en kledelig bismak av Blue Öyster Cult – men som overrasker stort med et nydelig, dempet refreng.
Tittelsporet blander Santana med nyere Queens of The Stone Age og «Taxi Driver» er gyngende, bluesbasert rock. «Red Sky At Night, Sailor’s Delight»s dunkle landeveisrock er en fin kontrast til den lekne, nesten lettbeinte «Come Back To The Lord». Man kan forresten ikke snakke om sistnevnte uten å nevne den herlige gitarsoloen: Det er ikke ofte man hører kontrollert virtuositet i kombinasjon med genuin musikalitet som her.
Noe av det farligste rockemusikere kan gjøre, er å lefle med karibiske rytmer. Selv storheter som David Gilmour, Eric Clapton, Led Zeppelin og The Rolling Stones har alle gått grundig på trynet i sine respektive forsøk, som regel fordi de ikke forsto sjangeren. I motsetning til disse har derimot MKMM skjønt at «less is more», og disker opp med den rålekre «She Was Waiting», en nydelig sørgmodig og mektig låt om å miste seg selv. Dessverre tar den tamme produksjonen noe av luven av avslutningslåten «Gravity Lies», men det er likevel et verdig punktum for et album spekket av overraskelser og deilig rock av den gode, gamle sorten.
ALBUMET ER BARE åtte låter langt, men ikke noe er bedre enn en fokusert utgivelse som gir lytterne lyst på mer. Tekstene er gode (om enn noe underutviklede) og låtene har en energi som kan ta pusten fra en. Bandet hadde nok kledd et litt grovere og råere lydbilde enn det produsent Yngve Sætre har gitt dem, men til gjengjeld får vi nyte hver minste detalj til det fulle. Og det vil man gjøre, om og om igjen.