Stoltenbergs gromjente er 70
Det er lett å feilvurdere Anne-Grete StrømErichsen. Bak det vennlige smilet finner vi en politiker som også kunne være hard i klypen. Hvorfor skulle ellers Jens Stoltenberg beholde henne som statsråd i samtlige åtte år han ledet den rødgrønne regjeringen?
Hun viste seg å være en meget anvendelig politisk potet. Anne-Grete Strøm-Erichsen kunne brukes til det meste både i lokalpolitikken og på den nasjonale arena.
årene hun var heldagspolitiker – fra 1995 til 2013 – ble hun også pålagt stadig mer kre
vende oppgaver. Tidvis strevde hun i voldsomme stormkast. Som helsepolitiker fikk hun så ørene flagret.
De siste seks årene, derimot, har vi hørt lite til henne. Men som så mange andre som hopper av den politiske karusellen har hun livnært seg som rådgiver og lobbyist for et nordisk firma de færreste har hørt om: Rud Pedersen Public Affairs.
Den slags virke trives som kjent best i det skjulte. Når hun i dag runder de 70, har hun så smått begynt å venne seg til rytmen som pensjonist.
ANNE-GRETE STRØM-ERICHSEN KAN
se tilbake på en variert karriere som står i sterk kontrast til dagens politiske broilere.
Før politikken slukte henne med hud og hår arbeidet hun i over 20 år i databransjen som ITingeniør, først ved Universitetet i Bergen og seinere i privat virksomhet.
Det hører også med til hennes historie å nevne de krevende utfordringer som hun og ektemaken Arve hadde på hjemmebane med et funksjonshemmet barn.
Det er lett å trekke frem de positive sider ved jubilanten. Etter å ha fulgt henne forholds
vis tett disse årene er det ikke mulig å påvise et eneste tilfelle av urent trav.
Ministeren forsøkte seg aldri på noe lurendreieri, verken i forhold til mediene eller opposisjonen. Gjorde hun uheldige trekk en hende gang, var hun rask til å beklage.
DET VAR INGEN overraskelse at Jens Stoltenberg ba henne ta sete i regjeringen. Gjennom flere år hadde hun markert seg som en kommunalpolitisk tungvekter.
Strøm-Erichsen hadde bestått prøven både som kommunalråd, ordfører og deretter byrådsleder i hjembyen. Hun hadde blant annet ledet prosessen med å innføre byparlamentarisme, og i 2000 spilte hun en nøkkelrolle da bystyret vedtok å bygge den omstridte Bybanen.
I 2005 var hun moden for nye oppgaver. Etter en tiårsperiode som heldagspolitiker i hjembyen ville hun prøve seg som stortingsrepresentant. Likevel var det mange som stusset – ja, ikke minst hun selv – da den vordende statsminister ringte og ba henne bli forsvarsminister.
DET VAR LIKE uforståelig som da Kjell Magne Bondevik ba Kristin Krohn Devold om det samme noen år tidligere.
Tullet han bare, var den første tanken som slo Strøm-Erichsen. Hun hadde aldri arbeidet med slike spørsmål. Sporty som hun var, og er, falt det henne likevel ikke inn å avslå da hun skjønte at sjefen mente alvor. HUN FIKK MYE å bryne seg på i de fem årene hun ledet Forsvarsdepartementet, ikke minst med ansvar for internasjonale operasjoner.
Da kom det godt med at hun hadde en statssekretær med sikkerhetspolitikk som spesiale. Espen Barth Eide var en uvurderlig støttespiller.
De norske styrkene i Afghanistan fikk flere ganger kjærkomment besøk av en statsråd som viste empati og ekte interesse for det krevende og farlige oppdraget.
Anne-Grete Strøm-Erichsen vakte en viss oppsikt i de militære kretser med sin uformelle væremåte. Selv om hun ba sine nærmeste tiltale henne bare som «Anne-Grete», måtte hun likevel venne seg til at de hilste henne med et «god morgen, statsråd!»
HENNES BESKJEDNE OG lavmælte fremtreden kan ha vært en av grunnene til at den amerikanske ambassadør i 2008 skrev i en rapport hjem til sine foresatte i Washington at hun var «svak og uerfaren». Det var flere som gikk i samme fellen i de årene hun hadde statsrådsposter.
Jens Stoltenberg hadde selvsagt helt andre erfaringer. Hvorfor skulle han ellers ta sjansen på å sette henne på uriasposten som helse- og omsorgsminister i 2009 etter Bjarne Håkon Hanssen, bedre kjent som «PølseHanssen»?
En «svak og uerfaren» politiker ville ikke akkurat være egnet til å gjennomføre den omfattende samhandlingsreformen som Hanssen hadde tatt initiativet til. Det falt i hennes lodd å forberede den omfattende omstillingen i helse- og sykehussektoren der kommunene fikk et større ansvar for pasientene.
STATSMINISTEREN VISSTE AT bergenskvinnen ville få det uhyre tøft i møte med diverse pressgrupper i helsevesenet.
Det skortet heller ikke på skjellsord og sjikane da forkjempere for lokalsykehusene gikk på barrikaden og møtte en statsråd som hadde selvstendige meninger. Ikke minst ved omorganiseringen i Helse SørØst ble det harde tak. Men StrømErichsen sto rak i stormen.
Da det i 2012 var duket for nye rokeringer i regjeringen, ble hun bedt om å ta en ny økt i Forsvarsdepartementet. Jens Stoltenberg så ingen grunn til å kvitte seg med en statsråd han hadde så stor tillit til.
STRØM-ERICHSEN aldri vært en politiker med de store ord, heller ikke noen hardtslående debattant.
Aller helst ønsket hun å virke i det stille, til gagn for sine medmennesker. Kanskje det da ikke er så rart å tenke tilbake på at hun i unge år drømte om å bli misjonær – aktiv som hun den gang var i Santalmisjonen?
Det er lett å trekke frem de positive sider ved jubilanten. Etter å ha fulgt henne forholdsvis tett disse årene er det ikke mulig å påvise et eneste tilfelle av urent trav.