Nålen som syr Vestland sammen
Utarmingen av alt som ligger utenfor sentrale strøk er problematisk.
Bibliotekar med 13 års fartstid på bokbåten Epos
21. SEPTEMBER VAR det 60 år siden bokbåttjenesten på Vestlandet startet. I seksti år har bibliotekarer, bøker og kulturprogram pløyd fjorder og besøkt øyer langs kysten.
Bokbåten Epos er i år 56 år gammel, den eneste båten i verden som er bygd for å være noe så unikt som en bokbåt. Et flytende bibliotek som besøker steder der storsamfunnet ellers har lite å tilby.
NÅR ALLE SOM bor i Hordaland og Sogn og Fjordane skal samles i det nye Vestland fylke fra 2020, er dette en konstruksjon som ennå ikke føles naturlig. Hva skal til for at de som bor lengst vekk fra maktens sentrum føler at Vestland er noe for dem?
Hva skal til for at jeg skal føle på kroppen og i min hverdag at det nye Vestland fylke byr på noe som faktisk betyr noe og er rettet mot akkurat meg, som bor langt utenfor «folkeskikken»? Jo, her kommer bokbåten!
BOKBÅTEN KAN GÅ fra nord til sør, fra de ytterste øyene i Austevoll og Askvoll, til innerste i verdens lengste og mest berømte fjorder, Sognefjorden og Hardangerfjorden.
Bokbåten er nålen politikere i Vestland fylke kan bruke til å sy det nye fylket sammen til ett. Bokbåten kommer og gir de beste opplevelsene du kan ønske deg.
Bøker til førsteklassinger som akkurat har knekt lesekoden, krim til pensjonisten som ønsker seg litt spenning, reiseskildringer til de som lengter ut og kokebøkene som tar kjøkkenet hjemme til nye høyder.
BARN SOM VANLIGVIS opplever kultur på skjerm får sin første opplevelse av levende kultur, teater, musikk eller forfatter på bokbåten. En forfatter du kan snakke med etter forestillingen, et dukketeater der du får se bak scenen og får ta og føle på dukker og scenografi.
Alt dette er så uendelig verdifullt for dem som går på små skoler, som må reise langt for å oppleve det barn i Bergen og Sogndal, i Førde og Leirvik lett får på en ettermiddag i kort avstand fra hjemmet.
DET ER DENNE nålen som nå er ute av budsjettforslaget for 2020 som legges frem for fylkespolitikerne. Det er dette tilbudet som i økonomiens navn må kuttes, kuttes for dem som allerede får lite fra fylket, men som må yte mye.
De som bruker bokbåten må reise lenger, på farligere vei, må gå på videregående skole langt vekk fra hjemmet. De som må sette av minst en arbeidsdag for å gå til tannlegen eller til en undersøkelse hos spesialist. Det er disse som mister et lite, men vellykket kulturtilbud.
DENNE STADIGE UTARMINGEN av alt som ligger utenfor sentrale strøk er problematisk på mange vis, men først og fremst skaper det en geografisk og kulturell forskjell.
Der et mangfold forsvinner uten at det ser ut til at det blir tenkt noe over hvorfor vi bor der vi bor og lever som vi lever. Hvor raskt blir ikke Norge et fattig land når vi ikke har råd til det som gjør oss til levende og tenkende mennesker?
JEG HÅPER POLITIKERE på fylkestinget i Vestland fylke vil se verdien av bokbåten. Ikke i kroner og øre og som en utgiftspost i et hardt presset budsjett, men som et verdifullt tilbud til de som ser lite til tjenestene det nye fylket må yte, og mindre enn andre opplever at den nye konstruksjonen ønsker dem velkommen.
Kanskje er bokbåten en faktor som bidrar til at det også utenfor sentrum blir skapt en ny identitet, at vi alle blir borgere av et samlet Vestland.