Å fortelle tidligere klassekamerater at jeg var alenemor på Nav, ble for skamfullt
Jeg hadde gledet meg til å gå på tiårsjubileet for 10. klasse, men meldte meg av. måtte jeg be om sosialhjelp, eller låne av venner og familie for å betale husleie og ta meg av barnet mitt.
Virkeligheten brast. Jeg gråt hver dag, fikk angst av mine første betalingsanmerkninger, følte meg ikke som et fullverdig menneske.
Jeg hadde gledet meg til å gå på tiårsjubileet for 10. klasse, men meldte meg av. Å fortelle tidligere klassekamerater at jeg var alenemor på Nav, det ble for skamfullt. Jeg skulle liksom ha utrettet noe bra med livet mitt, være stolt og vise at jeg var bra nok. jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Jeg klarte ikke å betale for barnehageplassen, og måtte ordne betalingsavdrag. Jeg søkte om nødhjelp til mat siste uken før barnetrygden kom. Da ringte Nav og spurte hvor mange middager jeg hadde i fryseboksen. Jeg fikk utbetalt 100 kroner. Det skulle rekke til mat til sønnen min og meg til barnetrygden kom på konto.
Jeg har følt meg motarbeidet og tråkket på hele veien. Det er sant som de sier. Man må være frisk for å være syk på Nav.
MIDT I EKSAMENSPERIODEN i mai krevde Nav at jeg skulle søke om kommunal bolig langt ute på Sotra. Jeg bodde for dyrt, mente Nav. Ja, leiligheten var billigere enn den jeg har, men manglet møbler, hvitevarer, TV og internett. Dessuten lå den langt fra nettverket mitt. Som alenemor er jeg helt avhengig av å kunne bo i samme nabolag som moren min og bestevenninnen min, for å få praktisk hjelp i hverdagen.
Det ville ha kostet så mye mer å flytte enn å bli boende. Jeg kunne ikke flytte, så jeg ga Nav beskjed om at de fikk stoppe stønaden. På dette tidspunktet hadde jeg fått sommerjobb og var ringevikar.
Hele veien søkte jeg på alle stillinger jeg kom over. Vi klarte oss med nød og neppe gjennom sommeren.
Jeg har ikke tenkt å spørre om han vil begynne på fotball, for jeg har ikke råd til å betale for utstyr, men spør han, sier jeg selvfølgelig ikke nei. Det er viktig for meg at han får gå i bursdager, selv om det betyr en hundrelapp i gave hver gang. Han skal ikke bli ekskludert fordi vi ikke har penger.
PÅ BUTIKKEN GÅR jeg rundt med kalkulator. Handlelisten er nøye planlagt for en uke om gangen. For hver vare går jeg gjennom handlelisten. Står den ikke der, blir den ikke med hjem.
Heldigvis får vi en kasse mat fra en frivillig organisasjon hver uke. Det var et stort steg å ta, men vi er helt avhengig av hjelpen, og planlegger ukesmenyen ut fra innholdet i kassene.
Etter å ha søkt over femti jobber siden februar, har jeg endelig fått fast jobb i 100 prosent stilling. Jeg er lettet og lykkelig, og gleder meg til første lønning. Da skal jeg betale regninger!
Lyset i tunnelen er her endelig. Selv om det vil ta lang tid å reise seg og oppnå økonomisk stabilitet, er jeg på rett vei.
Jeg aner ikke hvordan jeg skal få økonomien til å gå rundt, og tenker på sønnen min.
BT kjenner kvinnens identitet.