Fant roen i hjembygden etter flere år i storbyen
Første gang Karoline Kamp flyttet hjemmefra, var i 2011. Da var hun 20 år og klar for å forlate hjembygden. Men så ville hun bli «voksen».
elise.ronnevig.andersen@schibsted.no
Helt fra hun var liten har Karoline Kamp sagt at drømmen var å flytte fra Kvam i Gudbrandsdalen, og bosette seg i Oslo. Etter et semester på Bali, ble det derfor naturlig at hun flyttet til hovedstaden.
– Jeg har vel aldri vært en typisk «bygdejente». Jeg er nysgjerrig og liker å utforske ting og tang, så det var gøy for meg å oppleve noe annet enn det samme hver eneste dag.
Tok prøveperiode hjemme
I Oslo fikk hun jobb i Michael Kors-avdelingen hos kjøpesenteret Steen og Strøm.
– All luksusen var veldig spennende. Jeg har alltid hatt sansen for litt dyrere ting, fine klær og sko.
I årene som gikk, studerte hun for å bli advokatsekretær og deretter saksbehandler. Men etter hvert begynte hun å tvile på om Oslo-tilværelsen var noe å satse på i lengden.
Tanken på å flytte hjem, streifet henne. Hun sjekket stadig oftere innom for å se om det var noen jobber som passet henne i hjembygden.
– Jeg hadde et veldig sterkt ønske om å flytte hjem og bli «voksen».
Prosessen var lang og rotete, og Kamp var stadig i tvil underveis.
– Jeg flyttet til Kvam, var her i rundt ett år, flyttet tilbake til Oslo for ett år, og så tilbake til Kvam igjen.
Endelig dukket den rette stillingen opp – som markedskonsulent i lokalavisen Dølen. Kamp søkte og fikk jobben.
Tilbake
Vi møter henne en kald januarmorgen utenfor kontoret til Dølen i Vinstra. Det er gått fem måneder siden første arbeidsdag hos sin nye arbeidsgiver, som har kontor et kvarters kjøring fra hjemstedet.
– Det har vært kjempegøy. Det er mye å sette seg inn i, og miljøet på jobb er fantastisk. Her løper man inn på kontoret til hverandre flere ganger om dagen. Jeg synes vi er flinke til å kose oss sammen ved bordet. Morgenmøtene er favoritten. – Jeg opplever noe nytt hver
dag og koser meg masse, sier Kamp og fyller en kopp med rykende varm kaffe.
Kamp mener hun er blitt mer avslappet av å flytte til et roligere miljø.
– Den eldre versjonen av meg trives bedre hjemme blant familie og med en litt mer avslappet hverdag. Jeg ønsker meg andre ting nå enn da jeg var 18–19 år gammel.
– Jeg har ikke overskudd til å «bruke» byen på samme måte som før. Ingen orker trening, kino, dra ut fire dager i uken og middager her og der. I hvert fall ikke jeg. Nå ser du meg oftere i joggesko enn i høye hæler, legger hun til.
Går mot strømmen
Ifølge Statistisk sentralbyrås (SSB) rapport om befolkningsutviklingen, vil folketallet i NordFron kommune, der Kamp nå bor, minke med 208 personer frem til 2040. Det utgjør en nedgang i antall innbyggere på 3,6 prosent.
Forsker på demografi og arbeidsmarked, Gro Marit Grimsrud, forklarer at flyttestrømmene går i sentraliserende retning.
– De fleste kommuner i Norge taper innbyggere på grunn av flyttemønsteret til de unge. Mange distriktskommuner har de siste årene også fått nedgang i folketallet som følge av lavere innvandring.
Kamps historie er på mange måter typisk for tilbakeflyttere til Distrikts-Norge og et godt eksempel på at bostedspreferanser endres gjennom livsløpet, fortsetter hun.
– For jenter fra Distrikts-Norge går ofte reisen til norske storbyer eller til utlandet. Etter hvert som de blir eldre, kommer behovet for å roe ned og gjerne stifte familie. Da er det mange som flytter ut av storbyen. Noen av disse flytter tilbake til akkurat den samme bygden de vokste opp i.
– Lite utvalg av stillinger
Karrieremulighetene trenger slett ikke være noe dårligere utenfor de store byene, understreker forskeren. Tvert imot opplever mange det motsatte.
– På grunn av at arbeidsoppgavene ofte er mindre spesialiserte, opplever mange at de får brukt et bredere spekter av sine egne ferdigheter og kompetanser. Det er det mange som setter pris på. I tillegg er det gjerne mindre konkurranse om jobbene, og mange opplever at de får stillinger de ikke ville fått i byen.
Faren er at hvis du får behov for å skifte arbeidsgiver, så er mulighetene begrenset i et lite tettsted sammenliknet med et storbyområde. En flytting trenger ikke være for resten av livet, sier Grimsrud.
– Som Karoline er et eksempel på, går det an å flytte hjem og ut igjen før en eventuelt slår seg til ro. En fordel med å bo på et mindre sted, er at boligutgiftene ofte er lavere. Det en må tenke på, er at det kan være vanskelig å få solgt boligen sin om en skulle få lyst til å flytte igjen.
Positiv overraskelse
Å flytte hjem igjen har vært en positiv overraskelse for Kamp.
– Fordelen er helt klart at det er et annet tempo her. Man kan ta det mer med ro, og jeg bruker mindre tid på å handle og å komme meg til jobb. Samtidig er det nok å gjøre både hjemme og på jobb.
Står du overfor valget om å bo i en stor eller mindre by, er 28åringens råd å ta en prøveperiode.
– Prøv å bo hjemme og se om du finner roen. Går det ikke, er det alltids bare å flytte tilbake til den byen du ønsker.
Jeg bruker mindre tid på å handle og å komme meg til jobb. Samtidig er det nok å gjøre både hjemme og på jobb.
Karoline Kamp (28), hjemflytter