Hun lærte de voksne å snakke med barn, heller enn til dem
Anne-Cath. Vestly ville nok likt denne biografien om seg selv. Tenk om den hadde klart å lokke dagens barn tilbake til bøkene hennes.
15. FEBRUAR VILLE Anne-Cath. Vestly ha fylt 100 år. Jeg er klar for å feire. Det fantes barn født litt før meg, som ville ha trodd de kom med storken hvis ikke Vestly hadde fortalt hva som egentlig foregikk i magen til Ole Aleksanders mamma. Hun lot pappaen til Aurora trille barnevogn lenge før 70-tallsfeministene hevet stemmen. Så ga hun mammaen til Guro jobb som vaktmester.
I Norges eneste radiokanal var hun den ubestridte dronningen av Barnetimen for de minste. Ved å ta oss med inn i barns tanker, viste hun hvor viktig det er å ta hensyn til barns følelser og synspunkter.
HUN LÆRTE DE VOKSNE å snakke med barn, heller enn til dem.
HHHH HH
Denne nyskrevne biografien for barn er begivenheten verdig. Men det er krevende å gjøre forfatterens liv relevant for barn som neppe kjenner til stort mer av Vestlys univers enn kinofilmene om Knerten.
ILLUSTRATØR HANS JØRGEN SANDE gjør nettopp Knerten til en artig gjennomgangsfigur og har fått stor boltreplass. Gamle fotografier legger han inn i nye tegninger. Jeg ble først temmelig overrasket over å se Vestlys fjes akkompagnert av en såpass disneyfisert strek, men det er smart gjort.
Slik bygger han bro mellom vår tid og forrige århundre – og mellom virkeligheten og figurene i bøkene slik de var tegnet av ektemannen Johan Vestly.
Vi er mange som skuffet har måttet konstatere at våre egne Vestly-favoritter ikke lenger fenger dagens barn, og som lengter etter hjelp til å trekke nye barn til bøkene.
SELV OM BJORVAND SKRIVER aldri så godt om livet til Anne Cath., skulle jeg ønske hun hadde brukt enda mer plass på sammenhenger mellom livet og litteraturen. Hun forteller levende om hvordan Anne Cath. mistet faren sin som 11-åring, men nevner bare kort at også hovedpersonen i Guro-bøkene har en pappa som blir syk og dør.
Hun spekulerer ikke i om Guro savner faren på en måte som likner savnet til Anne Cath. Selv for en etterrettelig litteraturviter må det være lov å spørre. Følelser er tross alt det som taler sterkest på tvers av generasjoner.
Som i den tilsvarende biografien om Astrid Lindgren, viser Bjorvand først og fremst stor respekt for det bildet Vestly selv ga gjennom memoarer og intervjuer. Men hun har også snakket med flere som sto forfatteren nær. Det bør være grunnlag for å hevde at Vestly ikke bare var «litt irritert» på ektemannen og ble «litt glemsk» på sine gamle dager.
VISST ER DET SYMPATISK å speile en forfatter som så det beste i alle sine karakterer. Men igjen har vi fått en biografi for barn som i liten grad aktiverer empatien.
Dagens lesere foretrekker blogger fremfor biografier. De lengter etter nærhet, og det inkluderer pinligheter. I denne boken gjør Anne Cath. aldri noe som er dumt nok til virkelig å trenge vår forståelse og tilgivelse. Hun holdes på ærbødig avstand, som «da hun skrev den siste boken, ville hun helst ikke endre på noen ting.» Bjorvand legger ikke skjul på at hun hadde Alzheimer, men utelater hvilke konsekvenser det fikk for de siste bøkene i forfatterskapet.
ANNE CATH. SIER DET BEST selv i et av de mange flotte sitatene boken er utstyrt med: «Snakk med ungene. Si hva det er. Ikke vær redd for at det er trist og leit. For det verste er å bli holdt utenfor.»
Bokanmelder