Så absurd at jeg ikke kan la være å le
Regissøren av «Thor: Ragnarok» spiller en tåpelig Hitler i «Jojo Rabbit». Selv om det først føles ubehagelig å le, er det så absurd at jeg ikke kan la være.
REGISSØR OG MANUSFORFATTER Taika Waititi («Thor: Ragnarok», «Hunt for the Wilderpeople») kalte i en tweet «Jojo Rabbit» en «anti-fuckface satire». Hva vil det si? Tilsynelatende latterliggjøring av dumme nazister og det å stole blindt på alt man blir fortalt.
I filmen spiller Waititi selv Adolf Hitler. Eller, han spiller ti år gamle Jojos (Roman Griffin David) fantasivenn, en rimelig tåpelig utgave av føreren. Jojo er litt ensom og utenfor, og et så entusiastisk hitlerjugendmedlem som det går an å bli.
WAITITIS HITLER, FOR ANLEDNINGEN med blå øyne og en blanding av newzealandsk og tysk aksent, er tydelig et produkt av et barns fantasi. En støttende venn som gir tommel opp når det trengs, og som bygger opp under ideologien som unge Jojo har blitt lært å tro så sterkt på.
Jeg holder liksom pusten det første minuttet av filmen. Det føles ubehagelig å se Jojo øve på å si «heil Hitler», godt oppmuntret av den for andre usynlige Adolf. Samtidig er det så absurd at jeg bare må flire. Jeg føler meg fort trygg hos Waititi, som alltid har truffet meg med sin flåsete, dumme humor. Det samme gjelder her, filmens nazister er i hovedsak patetisk komiske.
SAM ROCKWELLS
(«Three
Billboards Outside Ebbing, Missouri») Captain Klenzendorf har på grunn av egen udugelighet blitt leder for ungdomsleiren hvor Jojo skal lære å bli en bedre nazi. Der er også Fraulein Rahm, spilt av Rebel Wilson («Pitch Perfect», «Bridesmaids»), som heldigvis ikke har fått tildelt like mange pinlige vitser som vanlig.
Mikset inn i humoren har «Jojo Rabbit» også rørende og såre øyeblikk, særlig i portretteringen av forholdet mellom Jojo og moren Rosie (Scarlett Johansson). Rosie er involvert i motstandsbevegelsen, men er fremdeles kjærlig mot sin lille nazisønn. Jojo får derimot verden snudd på hodet når han oppdager at moren skjuler en jødisk jente i huset deres.
JENTEN, ELSA (Thomasin McKenzie), viser seg ikke å være like fryktinngytende som alle skrekkhistoriene Jojo har fått høre om jødene. Han tror at de er djevelske skapninger med horn, men etter hvert som han blir kjent med Elsa, og skjønner at noe her ikke helt stemmer, utfordres Jojos vennskap med fantasi-Adolf.
Det lille vi blir kjent med Elsa er fint, men jeg skulle ønske vi fikk et litt bedre innblikk i hennes situasjon og person. Fordi filmen ikke bare tøyser, men også har seriøse og vonde øyeblikk, savner jeg noe mer, særlig mot slutten.
WAITITIS BEGREP «anti-fuckface satire», eller det mer nedtonede «anti-hat satire» er ikke den skarpeste eller mest slagkraftige sorten satire. Er vi ikke alle enige om at hat er dumt? Miksen av tull og tung tematikk er vanskelig. Waititi har klart å balansere det greit, men kunne godt hatt litt høyere ambisjoner, slått litt hardere, vært enda litt drøyere.
Likevel har Waititi klart å hisse på seg mange utenlandske kritikere (filmen gikk på kino i USA i oktober). Muligens er de svært hårsåre, eller så er de ikke på bølgelengde med Waititis humor. En forutsetning for å like filmen må nesten være at man synes han er artig.
Filmanmelder