Et unikt teaterprosjekt
Transiteatret iscenesetter 22. juli sekund for sekund i «sanntid» og tar i bruk helt nye virkemidler for å beskrive det nasjonale traumet.
Det Vestnorske Teater
Med: Terje Isungset, Per Jørgensen Fredrik Rysjedal, Arvid Pettersen, Anders Elsrud Hultgreen, Øystein Nesheim, Mathias Grønsdal, Tor Christian F. Bleikli, Morten Skage, Tore Vagn Lid, Idar Aaserud Løvlid, Hilde Annine Hasselberg, Rolf J. Stewart, Ingvill Espedal, Tora Kristiane Finne, Karl Reksten, Alexander Fiske Fosse, Erling Hannaas, Daniela Iancu Johannessen, Amir Ajdinovic
DET PÅGÅR ALLEREDE igjen en debatt i offentligheten om hvordan 22. juli bør skildres i kunst. NRK sin serie om den høyreekstreme terroren 22. juli har fått mye ros for hvordan den viser menneskene på jobb denne dagen. Mange tvitrer nå om hvordan de fremdeles ikke har orket å se filmene som har kommet, men at nå endrer noe seg.
I en fin tekst i Klassekampen
REGISSØR: Tore Vagn Lid er regissøren til teaterstykket. beskrev Yohan Shanmugaratnam hvordan han var en av disse som hadde holdt seg unna.
SHANMUGARATNAM SITERER JOHN
Berger: «Iblant er det nettopp i kunsten at man finner den mest presise tolkningen av en tilsynelatende ugjennomtrengelig og forvirrende virkelighet».
Den faktabaserte teaterforestillingen «03:08:38 Tilstander av unntak» går nettopp inn i den forvirrende virkeligheten. En forestilling som for øvrig har flere likheter med allerede nevnte TV-serie.
SOM FLERE ANDRE av Transiteaterets forestillinger, er også «03:08:38 Tilstander av unntak» en prosess. Onsdag var det bergenspremiere på sceneversjonen av forestillingen, selv om publikum allerede har hatt mulighet til å se den før. Under Festspillene i Harstad i fjor sommer fremførte de en sceneversjon som ble streamet på Wraphuset i Bergen. Og ordet streamet, eller lyttepost som kompaniet selv sier, levner strengt tatt forestillingen ingen rettferdighet. For det å følge forestillingen på stream føles like mye som en fullstendig forestilling med live band i rommet. En fantastisk opplevelse rett og slett.
Når publikum entrer Logen er stolene spredt utover hele rommet. I midten er det instrumenter, arbeidspulter, duppeditter og en enormt stor skulptur av pappmasjé. Vi skal altså følge ferden fra bomben går av til terroristen blir tatt 03:08:38 timer seinere. Men her er det ingen skuespillere eller dialog person til person. Det er små pappfigurer, ekte nyheter, musikk og video som står sentralt.
BILEN TERRORISTEN KJØRER med blir tegnet på et hvitt ark, klippet ut og brettet. Den settes på en tidslinje og sekund for sekund gjenopplever publikum disse minuttene. Den lille lysende bilens ferd filmes og vises på veggene på teatret. De klipper ut små hus, et veltet blekkhus forestiller bomben og morderens biltur til Utøya virkeliggjøres effektivt med papir og lommelykt. Så smidig og virkningsfullt teknisk. Små skilt og post-it lapper med info drar fortellingen videre.
Det som er genistreken i forestillingen er å ta i bruk radioopptak fra ettermiddagen. Det viser kontrastene mellom kunnskapen vi etter hvert fikk om hendelsen og hva som ble sagt på radio like etter at bomben smalt. Det er helt utrolig å tenke på at etter P4 ble klar over at det hadde vært en eksplosjon i sentrum satt de over til The Final Countdown. Og gjett hvem som også hadde på P4 i sin bil på vei til Utøya? Småpludrede radiopratere som egentlig bare skal bidra med sommerstemning som plutselig må ta innover seg hva som skjer direkte. Ikke minst er det ganske vilt å høre alle spekulasjonene om hvem som står bak frem til terroristen overgir seg. Hva noen mennesker opplevde i timene da det ble spekulert i om det var terror utført av muslimer, skildres for øvrig hjerteskjærende i NRK sin serie.
FORESTILLINGEN SAMLER MANGE stemninger og følelser, og lydkulissene er forseggjorte. Disse ekte opptakene blandes med live musikk og lyder.
Selv om forestillingen skildrer hele forløpet, er det aldri noen bilder av morderen eller de drepte. Likevel er det mange hjerterå øyeblikk. Vi får høre opptak av ungdommer som synger om sommer, sol og kjærlighet på allsang av Postgirobyggets Idyll og Gros tale fra Utøya der hun snakker om nazisme.
NATURLIG NOK INNEBÆRER forestillingen en del venting og stillestående partier. Terroristen står for eksempel stille i 30 minutter og venter før han tar fergen. Da venter vi også i stor grad, selv om det alltid er masse små greier å feste blikket på eller nye lyder å legge merke til.
Vi blir også oppfordret til å forlate stolene våre for å gå rundt og se på den omfattende tekniske prosessen, og det er mye fascinerende å hvile øynene på her (selv om øynene som oftest dras mot skjermene som de alltid gjør når det er en TV i rommet).
DETTE ER EN uvanlig forestilling. Samtidig oppleves den mindre kompakt og intens denne gang. Det er som rommet blir for stort noen ganger, og noe av nærheten fra sist gang jeg så forestillingen på skjerm er (paradoksalt nok) vekke.
Det sklir avslutningsvis for mye ut, da det er for mange elementer som skal på plass av kart, tegninger og lys. Men selv om forestillingen har flere svake punkt, er det likevel et stykke oppsiktsvekkende dokuteater.
HADDE DET VÆRT like mange som går på samtidsteater som ser TV-serier på NRK, så ville kanskje også denne forestillingen forflyttet og fornyet debatten om hvordan en tragedie kan skildres i kunsten.