Giske kan få eit tillitsverv. Men er han ein tillitsmann?
Kanskje blir Trond Giske ny fylkesleiar i Trøndelag Ap. Men han står førebels ikkje på Gerhardsen-testen.
TROND GISKE ER på ny ein mogleg leiarkandidat i Trøndelag Ap – det største fylkeslaget i Arbeidarpartiet. Den sitjande leiaren har varsla at han ikkje tek attval.
Om Trond Giske ikkje hadde lyst på dette vervet no, ville det vere verdas smalaste sak å fortelje både valkomiteen, resten av partiet og verda elles at han ikkje var kandidat.
DET HAR IKKJE Giske gjort. Tvert om har leiaren for valkomiteen stadfesta at fleire lokallag i Trøndelag har spelt inn Giskes namn som ein mogleg fylkesleiar. Og Giske sjølv har naturlegvis ingen kommentar til saka.
Dermed handlar det på ny om kor vidt Aps tidlegare nestleiar kan kome tilbake i eit viktig tillitsverv. Mange i Trøndelag ønskjer han velkomen. Dei meiner det er på tide at han får ein ny sjanse i Ap. Han er ein dyktig og erfaren politikar.
Andre, men truleg færre, står på motsett side: Det har gått for kort tid og det er for mykje bråk rundt Giske. Det er ikkje lenge sidan kona hans, Haddy Njie, kom med eit hardt åtak mot Giske-varslarane i si «Dagbok».
PÅ EITT ELLER ANNA tidspunkt kjem regissør Håvard Bustnes med ein dokumentar der han har fått følgje Giske på nært hald over lang tid. Det blir framleis mykje Giske i monitor.
Partileiinga slo vinteren 2018 fast at han hadde brote partiets etiske retningsliner om seksuell trakassering og uønskt seksuell merksemd. Er han framleis for kontroversiell no?
Svaret kan vere å finne i ei 89 år gamal bok.
«TILLITSMANNEN» AV EINAR Gerhardsen er sjølve bibelen for den norske arbeidarrørsla. Så korleis meinte landsfaderen at ein tillitsmann skulle vere?
«En som har fått et tillitshverv i en arbeiderorganisasjon […] er ikkje lenger noget almindelig privatmenneske. Alt det han gjør, av vondt eller godt, svekker eller styrker også arbeiderbevegelsen.»
Dette har vist seg med full styrke for Ap. Metoo, maktkampar og menneskelege konfliktar har kome i vegen for kva som måtte eksistere av politiske hjartesaker i Ap.
POENGET ER AT tillit ikkje er noko du sjølv kan kontrollere fullt ut: Tillit er noko du får av andre. Å ha tillit i ein organisasjon eller eit parti er noko anna enn å klare å vinne eit fleirtal i salen under ei røysting. Du kan også miste tillit utan å bryte ei lov.
Når ordføraren i Namsos seier ho ikkje ønskjer å sitje i fylkesstyret i Trøndelag om Giske kjem inn, er det eit tydeleg teikn på at han ikkje er den samlande kandidaten som valnemnda har sagt dei ser etter.
I Trøndelag Ap er det mange som har lagt Giske-saka bak seg. Men tillit fungerer på ein litt annan måte: Det er ikkje nok å ha fleirtalet i ryggen om mindretalet rett og slett ikkje stoler på deg.
DET ER FORSKJELL på å få fleirtal og å få tillit. Det handlar om moralsk autoritet: Heilt utan å bryte nok lov, kan ein leve sitt liv og skikke sine verv slik at ein mistar tilliten frå delar eller alle ein ønskjer å representere.
Poenget om tillit fungerer også motsett veg: Vinteren 2019 kjempa Roger Valhammer og Marte Mjøs Persen om fyrsteplassen på bystyrelista til Ap i Bergen.
BERRE ÉIN AV DEI kunne få plassen, men mitt inntrykk er at båe to hadde salens tillit.
Så korleis vinn ein tillit? Gerhardsens poeng om at privatliv og partiliv heng saman, blir hamra fast fleire plassar i Tillitsmannen:
«De almindelige mennesker er nu en gang slik at de ofte dømmer en bevegelse etter den måten bevegelsens talsmenn og tillitsmenn optrer på», skriv Gerhardsen, og held fram:
«En god tillitsmann må derfor under alle forhold, i sin private som i sin offentlige optreden, huske sitt ansvar og sine forpliktelser overfor den organisasjon og de kamerater som har valgt ham.»
EIN SKULLE NESTEN TRU at Tillitsmannen blei skriven som ein konsekvens av metoo-striden i Ap. Fråhaldsmannen Gerhardsen hadde også nokre synspunkt på korleis partisamankomstar burde vere.
«Såkalte dansefester med fyll og slagsmål må arbeiderforeningene holde sig for gode til å arrangere. Også gjennem sine fester skal arbeiderbevegelsen vise at den er bæreren av en ny kultur.»
Det kan vere at Einar Gerhardsen hadde likt seg heller dårleg på ein årsmøtefest i delar av Ap i dag.
Trond Giske kan – om han vil – vinne årsmøtets fleirtal og få leiarvervet i Trøndelag. Men ein del ønskjer ikkje Giske i dette vervet, og deira grunngjeving er noko heilt anna enn metoo-spørsmålet:
HAN BUR I OSLO, ikkje i Trøndelag. Han kjenner Distrikts-Ap for dårleg. Han durar på med sitt prosjekt, i staden for å vere genuint lyttande og samlande.
«En tillitsmann må ikke føle sig som medlemmenes hersker, men som deres tjener», skreiv Gerhardsen om den saka.
Dei orda bør nok den neste leiaren i Trøndelag Ap, same kven det blir, leggje seg på hjartet.
Det er forskjell på å få fleirtal og å få tillit.