Skriver bok om da hun pleide sin døende far
Cesilie Holcks far flyttet hjem til henne for å dø. Det tok henne 13 år å skrive bok om opplevelsen. Nå kan den bli bergensforfatterens gjennombrudd.
Møtet med døden, husker Cesilie Holck, var ikke helt som forventet.
– Du tenker at døden skal være noe ekstraordinært eller sakralt, noe stort og femdimensjonalt, sier hun.
Som 26-årig student og forfatterspire fikk Holck sin far på døren. Han var døende av lungekreft og trengte et sted å tilbringe den siste tiden. Da han gikk bort syv måneder seinere, satt datteren igjen med et vell av forvirrende følelser og uventede erfaringer. Midt i sorgen måtte hun erkjenne at dødsøyeblikket var noe av et antiklimaks.
– Når du står midt oppe i det, merker du at dette er jo faktisk veldig todimensjonalt. Det er ikke som hverdagen eller livet ellers, det er nesten plattere. Det overrasket meg.
Pappahumor på dødsleiet Som forfatter har Holck gitt ut tre skjønnlitterære bøker og en rekke andre tekster, alle kjennetegnet av språklig lekenhet og sans for det absurde. Først nå, 13 år etter at faren døde, har hun endelig klart å omsette den opplevelsen til litteratur.
I Holcks nye roman, «Til døds», er historien enda mer rendyrket og spisset, men det er hennes egne erfaringer som ligger til grunn. Boken er kort, men intens – tett fokusert på samspillet mellom far og datter i deres lille boble. Der inne flyter følelser, praktiske utfordringer og all slags humor fritt omkring.
Holck har for eksempel tatt med en episode fra Haukeland sykehus, da faren helt på slutten skulle flyttes videre til palliativ avdeling og hun måtte rydde rommet hans. I nattbordsskuffen fant hun en pølsebit viklet inn i en underbukse, et lite bevis på at pinlig pappahumor ikke blir borte selv når man ligger på det siste.
– Det er så kort vei fra det alvorlige til det banale. Man tror avstanden mellom liv og død er så stor, men selv på dødsleiet finnes det hverdagslige ting.
Skam midt i sorgen
Noe annet hun oppdaget var skamfølelsen som kom snikende inn med sorgen. I dødens skygge kan til og med små glimt av lys være til bry.
– Man kan plutselig oppleve at man smiler, har en god dag eller glemmer den døende et øyeblikk. Der ligger det en skam, man skal jo egentlig være oppslukt av sorg, sier Holck.
I en slik situasjon, alene med ansvaret for den døende, må man imidlertid dele sorgen opp i håndterlige porsjoner, mener hun.
– Du kan ikke ta alt på en gang, slik er ikke mennesket laget. Det tåler man ikke, rett og slett.
Ny vending i forfatterskapet Å skrive romanen har tatt tid og kostet krefter, men for Holck var det ingen vei utenom.
– Salman Rushdie har sagt at uansett hvor store katastrofer en forfatter står oppe i, så er det alltid en liten stemme bak i hodet som sier «Oi, god historie!» Det vil nok prege forfatterskapet mitt videre, også.
Selv om Holcks faste lesere vil kjenne igjen stilen hennes, varsler «Til døds» en ny vending for 40-åringen.
– De tidligere bøkene var mer eksperimentelle, jeg ser i ettertid at nå måtte det skje et skifte. Når man først har turt å dykke ned i egne skjellsettende opplevelser eller traumer, kjennes det umulig å gå tilbake igjen til å skrive med en markant distanse til sitt eget liv, slik jeg har gjort tidligere, sier hun.
– Ikke at jeg nødvendigvis skal skrive alt om livet mitt fra nå av, men jeg tror at jo lenger man har holdt på, jo mer blir det naturlig at det drypper inn mer fra ens eget liv.
Får mer oppmerksomhet
De siste ukene har Holck merket at «Til døds» utløser langt mer interesse fra bransjefolk, journalister og anmeldere enn hun er vant med.
– Den er kanskje litt mer tilgjengelig, allmenngyldig og dyptpløyende enn tidligere, sier hun.
For noen er nok Holck mest kjent for danseulykken hvor hun slo ut tre tenner. Ganske mange følger dessuten bloggen hennes, Kvinnesnekkeren, hvor Holck deler egne meninger og skildrer tilværelsen som skrivende småbarnsmor. Nå gjør det godt å kjenne at forfattergjerningen får mer oppmerksomhet.
– Å skrive en bok er så mye arbeid. Det er ikke noe man gjør hvis ikke man absolutt må. Egentlig er det en syk risiko å ta, for en dag er det kanskje en anmelder som skriver «Vet du, den livskrisen din er så kjedelig og måten du forteller det på er bare helt håpløs ...»
Holck flirer, men mener alvor – forfatterlivet har sin pris.
– Om jeg kunne velge, så ville jeg ikke hatt det ufattelig sterke drivet til å skrive. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for å bli publisert. Når du er forfatter, så har du jo lyst til å bli lest.
Skrivingen ble ikke terapi Mest av alt er hun lettet over å være ferdig med «Til døds». Forestillingen om skriving som terapi passer ikke på dette tilfellet.
– Jeg tror ikke nødvendigvis det har vært så godt for meg å skrive denne boken. Det har ikke hjulpet meg ut av noe, sier hun.
– Man går inn i stoffet og prøver å finne en slags essens av hva dette handler om. Så merker man at sorgen egentlig bare er en labyrint hvor man blir gående og virre omkring.
Jeg tror ikke nødvendigvis det har vært så godt for meg å skrive denne boken. Det har ikke hjulpet meg ut av noe
Cesilie Holck