Linn leste om en mor og datter som studerte sammen. Da bestemte hun seg for å skifte karriere i voksen alder.
Har du noen gang tenkt på å skifte yrke? Les om to som fulgte drømmen i voksen alder.
For noen år siden kom Linn Vedå Vangdal over en artikkel i et ukeblad. Den handlet om en mor og datter som begynte på samme studie – samtidig. Fembarnsmoren Vangdal var midt i 30-årene og i full jobb som regnskapsmedarbeider.
Samtidig hadde hun lekt med ideen om å begynne med noe helt nytt. Så langt var det blitt med tanken.
– Å lese den artikkelen endret alt. Før den hadde jeg tenkt at jeg var for gammel til å begynne på nytt nå. Skulle jeg starte på en utdannelse jeg ville være i førtiårene før jeg ble ferdig med?
– Plutselig tenkte jeg bare: Ja, det går jo an!
Mange voksne studenter
Mer enn hver fjerde norske student er fylt 30 år. Mange er også eldre, noen opp mot 80.
På Universitetet i Bergen (UiB) har tallet på studenter over 30 år vært stabilt de siste årene. De fleste voksne studentene velger studier i humanistiske, samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige fag.
– For oss er alle studenter like attraktive, også de voksne. Noen er hos oss for å omskolere seg, andre tar videreutdanning, sier viserektor Oddrun Samdal.
På Høgskulen på Vestlandet er lærer- og helseutdanningene de mest populære blant voksne studenter.
Prorektor Bjørg Kristin Selvik trekker frem at høgskolen har mer yrkesrettede utdanningsløp.
– Vet man ikke hva man vil etter tre år på UiB, kan man for eksempel komme hit og ta en sykepleierutdannelse.
Noe som manglet
Etter at Linn Vedå Vangdal var ferdig på ungdomsskolen, gikk hun raskt ut i arbeid. Hun jobbet blant annet i klesbutikk, på vaskeri og var servitør på ulike restauranter. Vangdal kan fint skrive «variert erfaring» på CV-en.
Innimellom kom barna til, fem jenter som nå er i alderen 9 til 22.
Da den yngste var to år, erkjente Vangdal at hun alltid hadde kjent på savnet etter en utdannelse.
Inspirert
– Du blir ganske begrenset med tanke på hvilke jobber du kan få, og hvor langt du kan nå, uten utdannelse. Jeg følte at jeg ikke kom videre uten, sier hun.
Vangdal ble veldig inspirert av artikkelen, og bestemte seg for å prøve.
– Det var superskummelt! Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg bestemte meg, og var veldig i tvil om dette var noe jeg kunne mestre.
Hun hadde mange spørsmål. Hvordan var det å begynne på en utdannelse midt i livet? Ville det faglige bli vanskelig? Hvordan kom det til å være sosialt? Og hva med familielogistikken?
Å lese den artikkelen endret alt. Før den hadde jeg tenkt at jeg var for gammel til å begynne på nytt nå.
Linn Vedå Vangdal
Å gå fra ingenting til mastergrad er tøft. Du skal snu noen sider før du er ferdig. Da hjelper det veldig å finne glede i det du lærer.
Svein-Inge Solheim
Tøff start
Vangdal hadde ikke studiekompetanse, noe hun mener gjorde terskelen for å begynne vesentlig høyere. Ikke bare forlenger det utdanningsløpet med ett til to år, det var også rart å skulle begynne på det hun fortsatt tenkte på som gymnaset.
Noen enkel start ble det overhodet ikke.
– Det første jeg måtte lære meg var rett og slett å lære, sier hun.
– Jeg leste og leste, lagde tidslinjer og tegnet kart, men fikk ikke uttelling på karakterene. Jeg forsto ikke hva jeg gjorde feil.
Etter et halvt år gikk hun til studieveilederen sin på Danielsen Intensivgymnas. Han ba henne ta det med ro. At ferske elever bruker tid på å komme inn i studieteknikkene, er veldig vanlig. Han mente det ville gå seg til over nyttår.
Også på hjemmebane ble omveltningen stor. Studiet tok mye mer tid enn hun og mannen hadde trodd, og hun var mye borte, både rent praktisk og mentalt.
– Plutselig hadde jeg lekser og øving til prøver. Det ga en helt annen struktur i hverdagen enn en vanlig jobb.
Svein-Inge Solheim (52) hadde jobbet for TV 2 i en årrekke, både som fast ansatt og frilans.
I 2015 gikk en del frilanskontrakter ut.
– Det var på mange måter det sparket jeg trengte for å begynne på noe nytt, noe jeg hadde hatt lyst til lenge, sier Solheim.
Nå holder han på å fullføre tredjeåret på en lektorutdanning med spesialisering i nordisk. Til høsten venter masterstudiet.
Inspirert av læreren Valget av studieretning var ikke åpenbart. I likhet med Linn Vedå
Vangdal måtte også Solheim først skaffe seg studiekompetanse.
– Jeg hadde egentlig tenkt å bygge videre på den erfaringen jeg hadde fra TV-karrieren, men fikk en utrolig flink norsklærer på voksenopplæringen. Jeg ble veldig interessert i faget.
Når han blir ferdig, kan Solheim undervise i norsk og historie. At arbeidsmarkedet for lektorer er godt var viktig for ham, men han kunne aldri studert noe han ikke interesserte seg for.
– Å gå fra ingenting til mastergrad er tøft. Du skal snu noen sider før du er ferdig. Da hjelper det veldig å finne glede i det du lærer, sier han.
Et ønske om å føle seg nyttig Linn Vedå Vangdal oppdaget snart at studieveilederen hadde rett. Fagene gikk plutselig lettere, og hun fikk lønn for strevet da de gode karakterene begynte å tikke inn. To år etter at hun begynte, kunne Vangdal forlate skolegården for siste gang.
Det harde arbeidet hadde gitt henne stor valgfrihet.
– Det var noe veldig forlokkende med jussen. Jeg drives av et sterkt ønske om å føle meg nyttig for noen.
Lite sosialt
Vangdal tenkte mye på hvordan det sosiale skulle bli. Alle de andre var vel i tjueårene?
Hun var med den første dagen i fadderuken, og ble kjent med det som skulle bli en god studievenninne.
– Som voksen student må man sette fordommene sine litt til side. Jeg har møtt utrolig mange flotte unge mennesker, og føler meg godt inkludert.
Samtidig er det langt mellom de voksne studentene. Vangdal mener i dag at det sosiale er det tyngste med å studere som voksen.
– Jeg savner det sosiale ved å ha kolleger, sier hun.
En ny hverdag
Svein-Inge Solheim er nøye med å lese jevnt og trutt, og mener han drar god nytte av sin bakgrunn som frilanser. Det er også en hverdag som krever god selvdisiplin.
– Som med alt annet gjelder det å sette én fot foran den andre. Jeg leser litt hver dag, og tenker alltid at jeg skal ta ett semester om gangen.
En annen ting som krever selvdisiplin, er overgangen fra en godt lønnet jobb til et studentbudsjett.
– Det er klart man merker det, men økonomisk går det egentlig greit. Det hjelper å fokusere på hva man virkelig har lyst å gjøre med livet sitt, og dersom studiet er givende, er det lettere å prioritere. Nå som jeg er vant til trangere økonomi, er det ingenting jeg egentlig savner, sier Solheim.
«Alle blir lei, men aldri du» Solheim bruker helger og ferier på en deltidsjobb i psykiatrien, og tar noen vakter som lærervikar. Samtidig har han fire barn i alderen 10 til 25, som han har delt ansvar for.
– Jeg registrerer jo at andre driver med hobbyer, men noe særlig tid til ølbrygging og hagestell blir det ikke for min del. Alle finner noe de synes er kjekt å holde på med, og for meg er det blitt studiet.
At Solheim valgte å starte på nytt, har han fått mye positiv oppmerksomhet for.
– Folk synes det er tøft, også yngre studenter som jeg treffer her. Sønnen min, som nylig bestemte seg for å ta en pause fra skolen, sa at «alle blir lei, men aldri du, pappa». Det har han rett i.
Støtte fra familien
Vangdal er i en økonomisk situasjon hvor hun ikke trenger å jobbe i tillegg til studiene, noe hun er fullt klar over at gjør henne privilegert.
– De alle fleste jeg møter, synes det er kjempekult at jeg gjør dette. Jeg får mye «Go for it!» fra alle kanter, og de eldste barna mine er åpenbart stolt av meg.
Vangdal forteller om opplevelsen sin i håp om at andre kanskje blir inspirert av å lese om den, slik hun selv ble av artikkelen for flere år siden.
– I begynnelsen tenkte jeg at jeg i hvert fall skulle prøve et år, og se hvordan det gikk. Så løsnet det.
Før Vangdal begynte på studiet, tenkte hun mye på hvordan det ville bli å være 45 år og nyutdannet. Kom noen i det hele tatt til å lese søknaden hennes?
Slike tanker har hun lagt helt fra seg. Tilbakemeldingen fra bedrifter hun snakker med er utelukkende positive.
– Arbeidslivet er i endring, og det trengs folk som evner å lære seg noe nytt. At man både tør og klarer å ta en ny utdannelse som voksen, sier også noe om arbeidskapasitet, sier hun.
– Jeg har mye av både livs- og arbeidserfaring. Alderen jobber for meg, ikke imot.
Plutselig hadde jeg lekser og øving til prøver. Det ga en helt annen struktur i hverdagen enn en vanlig jobb.
Linn Vedå Vangdal