Forskere vet best om klimaendringene
Oljefunn og klimaendringer er to diskusjoner som har store likheter, men med én fundamental forskjell.
Odiskusjonen om det kunne være olje på norsk sokkel. Det var svært forskjellige meninger blant geologene, men først og fremst var det usikkerhet fordi vi den gang ikke visste hva kontinentalsokkelen består av.
Så kom de internasjonale oljeselskapene og gjorde seismiske undersøkelser. Disse viste de geologiske strukturene under havbunnen.
GEOLOGENE FIKK MER faktisk kunnskap, og forsto etter hvert hovedtrekkene av sokkelens geologi. Boringer viste hvilke bergarter det er i lagene under sokkelen, og etter 32 borehull ble Ekofisk funnet.
Vi hadde det første svaret: Det finnes olje på norsk sokkel.
Men dannelse av olje er et komplisert system, det trengs en kildebergart som gir opphav til oljen, passe temperatur til at olje dannes, en porøs og permeabel bergart hvor oljen samles opp og blir til et reservoar som vi seinere kan pumpe olje fra, og det trengs en tett bergart på toppen, «et lokk» som gjør at oljen ikke bare strømmer videre opp til havbunnen.
lang periode med utforskning og diskusjon av tolkninger og muligheter, en diskusjon som fremdeles pågår. Hvert nytt borehull, for ikke å snakke om hvert nytt oljefunn, ga ny innsikt og derved bedre kunnskapsgrunnlag for å bestemme neste boring.
En kan vel trygt slå fast at langt under en prosent av det norske folk hadde kompetanse til å vurdere om det fantes olje på norsk sokkel, for ikke å snakke om hvor eventuelle funn kunne gjøres.
Men «folk flest», som det nå heter på politikerspråket, regnet med at det var spesialistene, altså geologene, som kunne vurdere dette best.
«FOLK FLEST» STOLTE på geologene og ble rikt belønnet. Norge er i dag et søkkrikt land på grunn av oljen. La oss også glede oss over at nesten hele jordens befolkning har fått et bedre liv som følge av den globale oljeutvinning.
Omkring 1990 startet den andre diskusjonen, nemlig om CO2 fra forbruk av olje (og gass og kull) påvirker klimaet. Den faglige diskusjonen var selvfølgelig ikke begrenset til Norge, men den har store likheter med oljediskusjonen i Norge.
Det var i starten betydelige uenigheter og usikkerheter blant klimaforskere.
MEN EN KREATIV forsker hadde allerede målt CO2 i atmosfæren i flere tiår og vist at det var en betydelig økning. Det ble snart klart at økningen skyldes forbrenning av olje.
Allerede på slutten av 1800-tallet hadde forskere vist at en økning av CO2 i atmosfæren ville bety at mindre solstråling ble reflektert ut i verdensrommet, og altså mer varme beholdt på jorden. Vi hadde det første svaret: Forbrenning av olje gir en temperaturøkning på jorden.
MEN KLIMAET ER et komplisert system med global sirkulasjon i både atmosfæren og havet. Økt varme kan omsettes til mer vind, eller til mer fordampning og derved mer nedbør.
Varme, CO2, metan og andre gasser utveksles mellom atmosfæren, havet og vegetasjonen i vanskelig målbare prosesser. Hvor mye varmere det ville bli, og hvordan klimaet lokalt vil endres rundt på jorden, er derfor på langt nær klarlagt.
ET AV DE viktigste fremskrittene de siste tiårene er at det er utviklet svære datamodeller som kan simulere de viktigste prosessene i det globale klimasystemet.
Hvert år, for ikke å si hver dag, kommer ny forskning som forbedrer klimaforskernes forståelse og derved prognoser. Men at den globale gjennomsnittstemperaturen vil stige er det enighet om – hvis ikke vi greier å kutte utslippene av spesielt CO2 og metan.
EN KAN TRYGT slå fast at langt under en prosent av det norske folk har kompetanse til å vurdere klimaforskernes tolkninger og resultater, og hvordan klimaet mest sannsynlig vil bli om 100 år.
Men betydelige deler av «folk flest» har her en helt annen holdning til vitenskapen enn når det gjaldt å finne olje.
De stolte på Norges beste oljegeologer, men stoler ikke på verdens (inklusive Norges) beste klimaforskere.