Har flere ganger tenkt at «nårakner det helt»
To ting har holdt legevaktsjefen våken om nettene. Tanken på at skikkelig syke folk ikke skulle komme gjennom på telefonen, var en av dem. «Ikke kom hit hvis du tror du har koronasmitte», sa legevaktsjef Dagrun Waag Linchausen 26. februar. Hun forsikret også at de hadde god kapasitet til å svare på telefonen.
Dagen etter eksploderte det. I mars håndterte Bergen legevakt over 30.000 telefonsamtaler. De som har ventet lengst, ventet i fire timer og 33 minutter.
Hele driften av Legevakten er omorganisert og innvendig er lokalet nesten ikke til å kjenne igjen, med lettvegger, båser og nye hull i veggen.
– Har du tenkt noen ganger underveis denne måneden at dette ikke kommer til å gå, at nå rakner det helt?
– Ja. Flere ganger, sier legevaktsjefen i dag.
– Dette skjer aldri
Da de første koronameldingene begynte å sive ut fra Kina i desember, tenkte Linchausen at dette sikkert aldri kom til Norge. Hun hadde ikke i sin villeste fantasi forestilt seg at situasjonen skulle bli slik den har blitt. Heller ikke at Legevakten skulle spille en så stor rolle i pandemien.
21. januar ble likevel den første koronaprosedyren laget.
– Men fortsatt tenkte vi litt sånn «haha, dette skjer jo aldri», sier legevaktsjefen.
I slutten av januar fikk Linchausen den første e-posten fra Helse Bergen med korona som tema. Da var beskjeden at dette skulle sentraliseres. På Legevakten satt de derfor stort sett stille i båten. Men de begynte så smått å diskutere hvordan testingen skulle foregå.
Det gikk en måned. Torsdag 27. februar ringte Helse Bergen. Testkapasiteten der var sprengt, og de ba Legevakten om bistand. Legevaktsjefen tok med seg et knippe medarbeidere til Haukeland samme dag og gjennomgikk prosedyrer for testing og samarbeid.
– Men fortsatt hadde ikke alvoret helt gått opp for oss. Det skjedde først neste dag, da vi innkalte til pressekonferanse. Midt under den tenkte jeg plutselig – «Nå skjer det. Nå skjer det virkelig».
Akilleshælen
Den dagen begynte Legevakten å teste pasienter. Første dagen rakk de 17 stykker. Samme dag kom meldingen om at den første positive prøven nå var registrert i Bergen.
– Vi visste jo ikke hvor stort omfanget ville bli. Så vi laget en smittestue inne, og hentet pasienter ute på parkeringsplassen. Så økte det slik i omfang at det gikk ut over driften inne. Da fikk vi opp teltet ute. Nå kan vi teste opptil fire i slengen ute, sier legevaktsjefen.
Strømmen av personer som skulle testes, klarte de å ta unna. Akilleshælen ble telefonene.
– Her eksploderte det så til de grader, sier legevaktsjefen.
De hadde fem operatørplasser tilgjengelige, men hadde sjelden hatt bruk for mer enn tre.
De som skal betjene telefonen, må ha en spesiell kompetanse. I bunn må sykepleieren ha minst to års klinisk praksis, pluss en rekke kurs. Og være personlig egnet. Så følger en opplæring på 10 dager med teori og praksis.
Med et nødskrik
– Mange tror det bare er å hanke inn en sykepleier. Men det er det så langt fra. Det er som å sitte på AMK-sentralen.
Det ble hentet inn tidligere ansatte og pensjonister. Utleid personale ble hentet tilbake.
– Med mye overtid, doble vakter, forskjøvet arbeidstid og økning av stillingsprosenter har vi klart oss med et nødskrik, sier Linchausen.
En installatør ble hentet inn fra Gjøvik to ganger for å utvide telefonkapasiteten. En vanlig telefonlinje er ikke nok, her skal det være kommunikasjon til nødnett og AMK, og til pasientjournalsystemet.
Noen kom på at det hadde vært en legevaktsentral nede i ekspedisjonen en gang, og at det kanskje var noen linjepunkter der som også kunne benyttes. Det stemte, og dermed kunne det etableres to operatørplasser der også.
20. mars var de siste linjene på plass, og åtte personer kan nå betjene telefonene samtidig.
Skrekktanken Telefonleddet har vært legevaktsjefens største, daglige bekymring. Og gitt henne noen våkenetter.
– Det jeg var redd for var at det skulle være noen skikkelig syke mennesker der ute som ikke nådde igjennom til oss.
Nå er svartiden igjen akseptabel. 80 prosent av samtalene skal svares på innen to minutter, er målet. I perioder har de vært langt fra det. Veldig langt. På det verste er det registrert ventetid på 4 timer og 33 minutter.
– Vi vet ikke hvor mange som måtte vente så lenge. Men jeg vet det var mer enn én.
Fortsatt er det mange som ringer. Denne første dagen i april er antall telefoner 361 fra midnatt til klokken 17.30, når legevaktsjefen sjekker sanntidstelleren.
– Men vi skal aldri slå oss på brystet, fortsatt kan det skje ting. Men jeg opplever at folk er mye mer opplyst nå enn de var i starten. De ringer ikke til oss hvis de kan finne svar et annet sted.
Jobbet døgnet rundt
– Hvilke andre ganger har du tenkt at dette var i ferd med å rakne?
– På et tidspunkt fikk vi signaler om at Legevakten også skulle bidra med oppgaver som strakte seg langt ut over det å drive Legevakten. Da satte jeg ned foten, sier Linchausen, som ikke vil gå mer i detaljer om akkurat det.
De første dagene var også arbeidsmengden hos enkelte helt ute av kontroll.
– I starten prøvde vi å skjerme den daglige driften. Det førte til at mange av oss jobbet nesten døgnet rundt. Men vi må jo sove litt innimellom også.
Det ble gjort noen grep i organisasjonen for å lette arbeidsbyrden på de mest belastede. Selv har hun hatt arbeidsdager på 14–15 timer. – Engasjerer du deg for mye? – Jeg stoler på andre og delegerer alt jeg kan. Men det er viktig at jeg har oversikt og kontroll. Jeg må ha overblikket. Jeg bruker mye av dagen på å snakke masse med folkene jeg jobber med.
Stolt over organisasjonen Fortsatt befinner organisasjonen seg på en knivsegg. Blir mange ansatte syke eller må i karantene på én gang, vipper det over.
– Men nå er vi inne i en normal drift i en unormal situasjon. Vi har en god flyt som gjør at vi er forberedt på en helt annen måte på det som måtte komme i fortsettelsen, enn det vi var i starten. Jeg er stolt over organisasjonen vår, og det vi har fått gjort på så kort tid.
I den mest hektiske fasen har det også vært svært korte beslutnings linjer internt i organisasjonen.
– Jeg har ikke hatt tid eller overskudd til å være demokratisk. Jeg har ikke krefter til å argumentere med folk som er uenige i de beslutningene jeg tar. Jeg ber dem skrive en epost til meg i stedet. Men vi har hyppige møter der folk får tømme seg og komme med sitt. Det tror jeg er ganske lurt.
Med mye overtid, doble vakter, forskjøvet arbeidstid og økning av stillingsprosenter har vi klart oss med et nødskrik.
Legevaktsjef Dagrun Waag Linchausen
Ansettelse etter pekemetoden Ett eksempel på rekordrask saksbehandling er da Linchausen så behovet for å utnevne en assisterende legevaktsjef. Det ble gjort etter pekemetoden, etter at klarsignalet var gitt fra oven.
– Jeg pekte på hun jeg ville ha. Hun nikket og sa ja. Dermed var den ansettelsesprosessen unnagjort.
– Hva er det lureste du har gjort denne tiden?
– Å stole på folk. Og å være veldig tydelig internt på hva som er oppgaven vår.
Flau tabbe
– Og den største tabben?
– Den tabben som har vært mest synlig er da vi startet testingen på taket. Vi kom så vidt i gang en fredag etter lunsj, og lørdagen etter skulle bli den første hele dagen. Vi hadde gjort avtaler med folk på forhånd. Jeg kan se parkeringsplassen fra der jeg bor, og da jeg kikket ut den morgenen sto det en kjempekø av biler. Vi hadde beregnet altfor kort tid på hver testing, og køen hopet seg opp. Det var så flaut at jeg nesten ikke turte å gå på jobb den dagen.
Legevaktsjefen tror det kan gå lenge til dette er over. At det i alle fall vil dra seg til over sommeren.
– Men vi skal klare det også. Og så er det en fordel i en slik situasjon at nordmenn er ganske autoritetstro. Vi gjør det myndighetene sier vi skal gjøre. Det tror jeg er ganske lurt nå.