EUs samhold settes på prøve
En til tider bitter strid om euroobligasjoner skiller Sør-Europa fra Tyskland og Nederland, akkurat som under finanskrisen i 2008. Frankrikes finansminister foreslår imidlertid et kompromiss.
Plutselig står Europa der igjen. Tolv år etter finanskrisens start setter koronaepidemien igjen fellesskapets indre samholdskraft på en alvorlig prøve, og som i kriseårene etter 2008 knaker det også nå voldsomt. Igjen er det en rekke søreuropeiske økonomier som er i ferd med å knekke, og igjen føler de seg latt i stikken.
Og det gjør de rett i, mener den tyske økonomen Heiner Flassbeck, som tidligere har hatt en høy stilling det tyske finansdepartementet. For akkurat som under finanskrisen har gruppen av land som i Brussel omtales som «de sparsommelige» vansker med å innse krisens alvor, hevder han.
– Tyskerne nekter fortsatt å snakke åpent og tydelig om hva som står på spill. Det samme med nederlenderne og et par nordiske land, sier Heiner Flassbeck.
Gammelt nag
Akkurat som den gang er luften over Europa full av sterke følelser, gammelt nag og alvorstunge prognoser om euroens mulige sammenbrudd.
I Italia, hvor over ti tusen mennesker har mistet livet på grunn av epidemien, verserer en populær video med komikeren og skuespilleren Tullio Solenghi, som snakker om «arrogante» tyskere som har forårsaket to verdenskriger og fortsatt «føler seg som en overlegen rase». Og Portugals statsminister, Antonio Costa, snakket om en «tilbakevendende smålighet som truer EUs fremtid» da Nederlands finansminister, Wopke Hoekstra,
undret seg over hvorfor enkelte land ikke hadde de finanspolitiske musklene som trengs for å motstå en krise.
Som den gang har ideen om euroobligasjoner også nå blitt det symbolske omdreiningspunktet for et delt Europa. Ideen er at eurosonen samlet kan utstede obligasjoner som kan betale for å gjenreise de europeiske økonomiene etter krisen. Obligasjonene skal ha sterke økonomier som den tyske i ryggen, og derfor være langt sterkere enn en italiensk statsobligasjon. Dermed vil Italia kunne låne penger til lavere renter.
Debatten nådde et nytt nivå da italienske lokalpolitikere tirsdag satte inn en helsides annonse i den konservative tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung, hvor de leverte en appell til tyskerne. De gjorde oppmerksomme på at euroobligasjoner ikke gjør den eksisterende gjelden felles, og italienerne minnet samtidig om Nederlands status som skattely for europeiske firmaer og om at tyskerne fikk sin gjeld ettergitt i 1953.
Fransk kompromiss
Det er imidlertid en debatt som foregår mer i mediene enn på de indre linjene i Brussel. Det foreligger ikke noe konkret forslag om euroobligasjoner, og i stedet diskuterer man offisielt heller hvordan man kan bruke den europeiske stabiliseringsmekanismen, ESM, som ble til under finanskrisen, nettopp for å hjelpe land i nød.
De søreuropeiske landene vil imidlertid ikke høre snakk om denne stabiliseringsmekanismen, for den innebærer en støtte som kommer med ekstra kostnad i form av økonomiske reformer. Bare spør grekerne, som har inngående kjennskap til denne formen for bistand.
Da stats- og regjeringslederne holdt videotoppmøte i forrige uke hadde ni land – med Frankrike, Italia og Spania i spissen – på forhånd etterspurt euroobligasjoner. Forslaget ble imidlertid avvist av den gamle «spareklubben» fra finanskrisen – Tyskland, Nederland, Østerrike og Finland. Nå er det EUs finansministre som skal forsøke å løsne knuten før et nytt møte tirsdag i neste uke.
Utover den italienske statsministerens direkte tale på toppmøtet ble det også bemerket at den franske presidenten, Emmanuel Macron, ikke gjorde stort av seg under møtet. Og det har også blitt notert at Frankrike har blitt mer og mer stille etter hvert som debatten har gått varmere og varmere.
Helt frem til onsdag ettermiddag. Da kom nemlig kompromissforslaget fra Paris, hvor finansminister Bruno Le Maire hadde latt seg intervjue av Financial Times.
– Vi må ikke være besatte av ordet «koronaobligasjoner». Men vi skal være besatt av nødvendigheten av å ha et sterkt instrument som kan hjelpe økonomiene våre etter krisen, sa Le Maire.
Den franske finansministeren foreslo et tidsbegrenset fond som er solidarisk forpliktende, men kun innenfor fondets rammer. Han foreslo videre at et slikt fond også skal ligge utenfor det felles EU-budsjettet for å unngå en opphetet diskusjon mellom «sparelandene» og «ikke-sparelandene».
Samtidig sa EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, at hun også vurderer et slags fond som skal støtte industriene i de hardest rammede landene slik at bedriftene kan få støtte ikke behøver å permittere ansatte. Hun nevnte spesifikt Italia og Spania.
Indre spenninger
Selv om koronakrisen igjen blottlegger euroens konstruksjonssvakheter og indre spenninger er den også annerledes enn finanskrisen og eurokrisen som fulgte. For eksempel er koronaepidemien en «force majeure» som fjerner det moralske elementet som særlig mange tyskere heftet seg ved under finanskrisen. I dag støtter Tysklands store økonomiske institutt, IW, for eksempel en midlertidig utstedelse av «koronaobligasjoner».
Instituttets direktør, Michael Hüther, forteller avisen Tagesspiegel at han ser mørkt på EUs fremtid om man ikke kommer til en enighet om å utstede felles kriseobligasjoner.
2020 er også annerledes enn
2008 fordi de stramme reglene for det økonomiske samarbeidet, som Tyskland har sørget for å få innført, har blitt noe løsere. Det gjelder blant annet kravene til budsjettdisiplin og reglene for hva Den europeiske sentralbanken, ECB, kan gjøre. Enkelte mener derfor at ideen om euroobligasjoner allerede er på vei, steg for steg.
Ifølge den tyske økonomen Heiner Flassbeck behøver man imidlertid ikke innføre euroobligasjoner for å holde euroen og EU samlet. Man har et større behov for at EU fjerner grensen for hvor mye ECB kan kjøpe opp av det enkelte lands obligasjoner, slik at sentralbanken kan melde klart ifra om at den vil sikre lave renter i alle land med alle midler, mener Flassbeck. Det er ikke solidaritet, men sunn fornuft, sier han.
– Det er det minimumet som enhver valutaunion må gi regjeringene: Ubegrenset støtte i denne typen kriser. Det er ikke Tysklands sentralbank. Det er en sentralbank for hvert enkelt land, sier han, og understreker hva som står på spill:
– Om renten i Italia eksploderer, er eurosonen død, sier Flassbeck.
Om renten i Italia eksploderer, er eurosonen død.
Den tyske økonomen Heiner Flassbeck