Viser at et realt comeback kan være verdt det
Med «Seasons» har Ephemera gjort det som virket umulig.
JEG KAN FAKTISK IKKE komme på et comeback etter et titalls års fravær som har vært verdt det, noensinne. Det betyr at bergenstrioen Ephemera, sist hørt i 2004, har gjort det umulige.
gjorde de karriere i spenningsfeltet mellom «pop-pop» og indiepop. En fot i populærkulturen, en annen på den alternative scenen. De tre medlemmene Jannicke Larsen, Inger-Lise Størksen og Christine Sandtorv er kanskje best kjent for sine usedvanlig potente vokalharmonier, og det var låten «Girls Keep Secrets In The Strangest Ways» som sendte dem ut til massene, før de på mystisk vis trakk seg tilbake og forsvant.
Ephemera har ikke «vokst opp» på deres nye album «Seasons». Ephemera har alltid laget voksen pop. Men de har blomstret som musikere. Melodiene, som alltid har vært deres styrke, er her mer intrikate med en lengre ettersmak.
TA «THE MORE YOU GIVE» , en fabelaktig lek med rytme og tone som kan minne om Belle & Sebastians billedlige folkpop. «Labyrinth» er på samme måte tettpakket av stemningsfulle vers og vendinger som føles både klassisk Ephemera og som noe som overgår deres tidligere katalog. Det er det motsatte av bombastisk – ydmykt, menneskelig og tilnærmelig uten å være tamt. Og mest av alt er det vakkert.
Platen har blitt til i musikernes favorittstudio Duper Studio og er tradisjonen tro produsert av Yngve Sætre. Det merkes ganske umiddelbart at «Seasons» for det meste er innspilt live, der bandet spiller sammen fremfor fragmentert. Lyden blir varmere og mer kornete, og det gir både kropp og tekstur til hver tone.
Det blir særlig tydelig på mer minimalistiske komposisjoner som underfundige «Trouble». Hvert knips og klimpring bidrar til et forsiktig, men uttrykksfylt lydbilde, som gjør et mektig inntrykk på lytteren. «Magic» er lystig og minner uanstrengt om noen av amerikanske Cass McCombs beste låter, mens «Too Good to Be» har en mørkere, uhøvlet kvalitet som kan minne om blues.
MEN MEST PRAKTFULLT blir det på «When the Best Ones Are Gone», som viser det voldsomme spennet Ephemera rommer lyrisk, musikalsk og som vokalister. En rørende fortelling møter en nedstrippet komposisjon som tillater oss å fokusere på deres sterkeste karaktertrekk: de makeløse harmoniene deres musikk utfolder seg i.
Dette er et sterkt comeback i ordets rette forstand.
Musikkanmelder