Skal vi gå til krig, eller holder det med dugnad?
Vi bør tenke over hvordan ledere omtaler koronakrisen.
NASJONER INNFØRER strenge tiltak. Skoler og institusjoner stenges, sykehus bygges, militær og heimevern beordres i beredskap. Slikt signalerer at ledere er handlekraftige og gjør noe med situasjonen.
Men viktige handlinger er ikke bare fysiske, de er også språklige – de er retoriske. Hvis ikke vi kunne informere og beordre, anmode og overbevise, ville ingen sykehus bli bygget, og vi ville sitte tett på kafeer og utesteder uten å bry oss om at vi smitter hverandre.
Det er gjennom språket at Erna Solberg (H), Bent Høie (H) og helsemyndighetene får oss til å forstå hva vi skal gjøre i denne usikre og vanskelige situasjonen. Enda viktigere: Det er med språket de får oss til å akseptere inngrepene og handle i fellesskap.
NÅR VÅRE LEDERE BRUKER språket til å vinne tilslutning for samfunnsomveltende inngrep, bør vi holde et godt øye med hvordan de gjør det. Hvis vi bevisst tenker over koronaspråket, blir vi nemlig bedre i stand til å se om retorikken er fornuftig eller ufornuftig – og dermed til å vurdere om inngrepene er rette.
Vi bør tenke over hvordan ledere omtaler situasjonen og beskriver løsningen. I Brasil kalte president Jair Bolsonaro først det hele for «en fantasi», og så omtalte han covid-19 viruset som «en liten forkjølelse».
SLIK ORDBRUK ER ikke bare en omtale, men også en anbefaling av hva vi bør gjøre – eller rettere: ikke gjøre. I USA snakker president Donald Trump om «det kinesiske virus».
Til en pressekonferanse hadde presidenten streket ut ordene «corona virus» i sitt talemanuskript, og i stedet skrevet inn «Chinese virus».
Hvorfor vil ikke presidenten bruke koronavirus, som alle andre? Fordi også navn er retoriske. Da Trump ble spurt om sitt valg av ord, svarte han: «Viruset kommer fra Kina, jeg ønsker å være presis».
JO DA, PANDEMIEN begynte i Wuhan, men det er neppe derfor han unngår den medisinske betegnelsen. Grunnen er snarere at ordene kinesisk virus utdeler skyld, og flytter oppmerksomheten fra Trump selv. I en situasjon hvor Trump står overfor store utfordringer, benytter han sine sedvanlige retoriske strategier: Å avlede oppmerksomheten og angripe motstandere.
Med sin språkbruk legger Trump skylden for den verdensomspennende krisen på kineserne, og avleder derved oppmerksomheten fra sin egen håndtering av pandemien.
DA ALVORET GIKK opp for Trump, begynte han å bruke ordet «krig». Han omtaler nå seg selv som en «krigspresident». Han er leder i en «medisinsk krig» mot en «usynlig fiende». Ordbruken er ikke tilfeldig.
Å snakke om «kinesisk virus», krig og fiender, flytter Trump språklig fra en defensiv til en offensiv posisjon, og fremstiller ham som aktiv og handlende.
Krigsretorikken er også en retorisk oppfordring til å slutte rekkene. Når vi ser fienden i hvitøyet, begynner vi ikke å diskutere strategi, men samler oss bak lederen.
DEN NORSKE RETORIKKEN er bemerkelsesverdig forskjellig fra den amerikanske. Her hjemme går vi sjeldent til krig – i stedet kaller vi inn til dugnad og baker vafler. Selv når vi står overfor en livsfarlig virus, er dugnad løsningen. Statsminister Erna Solberg har oppfordret til nasjonal dugnad.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie har sagt at vi avhengig av «en dugnad blant hele befolkningen». Dugnadsretorikken sprer seg raskt. En professor skrev i VG at: «En nasjonal dugnad er nødvendig».
Kommuner oppfordrer til dugnad, og på sosiale medier dukker det opp grupper som utfører «dugnad» for å hjelpe.
DUGNADSRETORIKKEN ER typisk norsk. Dugnadsånden ligger i folkesjelen. For regjering og helsemyndigheter er dugnads-retorikken derfor særlig effektiv i situasjonen vi står i nå.
Fremfor å beordre eller å forby, fungerer slik språkbruk ved ganske enkelt å minne oss om hvem vi er. For når vi husker på at vi er dugnadsfolket, så utfører vi det våre ledere ønsker, helt av oss selv.
Vi utfører jobben sammen og på like fot. For slik er det jo med dugnad. Alle må gjøre noe og alle må ofre noe – til det beste for fellesskapet. Vi gjør det med glede, og blir til og med litt stolte over, at vi er med på å ta slikt nasjonalt ansvar.
JA, MANGE GJØR det med stor iver: kjefter på joggere som puster for tungt, korrigerer mennesker de mener står for tett, og stenger lekeplasser fordi folk ikke følger nasjonale myndigheters anvisninger godt nok.
Det er ingen som har beordret dem til å gripe inn slik, men som gode dugnadsfolk så tar man selvfølgelig ansvar for andre – om de ønsker det eller ikke.
Det er med språket de får oss til å akseptere inngrepene og handle i fellesskap.