Midt oppi alt dette skumle og usikre, ble vi en familie på tre.
At vi synes det var vanskelig å ikke få være to på barselavdelingen, var i det store og hele et luksusproblem.
FOR EN SOM muligens har sett flere zombiefilmer enn gjennomsnittet, må jeg, Reidar, innrømme at jeg hadde et klart bilde av hvordan et smitteutbrudd skulle utarte. Sett i ettertid er det lite som stemmer, kanskje med unntak av at hamstring er unødvendig. Både i zombiefilmene og i den virkelige kolonialbutikken er hyllene rikholdige.
PERSONLIG HADDE vi liten tro på at korona ville nå Bergen i det hele tatt, men når viruset først kom, er vi glade for at vi har en administrasjon og ledelse som har vist stort ansvar, og som gir oss tro på at dette vil gå bra.
Igjen har det også gått opp for oss hvor ufattelig heldige vi er som bor i Norge.
I KRISER SOM dette, får man også et bilde av hvordan vi fungerer som nasjon. Samspillet mellom regjering og storting, på tvers av ideologier, har gjort oss stolte av våre øverste folkevalgte.
INTERNETT ER NÅ overdøvd av mennesker som vil hjelpe og bidra. Det foregår en felles dugnad for byens restauranter. Komikere og artister gir oss underholdning i våre «karantene-hi», og noen lar pengene gå til veldedige formål som «Dråpen i havet».
Og hvem skulle trodd at man en onsdagskveld skulle kunne se Enslaved på Verftet med nesten 5000 andre!
Verden fungerer ennå, selv om den er rar for tiden. Og de aller fleste viser seg fra sin beste side. Det gir oss troen på at dette skal gå bra.
MIDT OPPI ALT dette skumle, usikre, men likevel vakre, ble vi en familie på tre. Restriksjonene på Haukeland og Kvinneklinikken slo inn samme dag som fødselen var i gang.
Far fikk være med på selve fødselen, men to timer etter måtte han dra fra den nybakte mammaen og sin nyfødte sønn. Det var ikke mulig å være med på barselavdelingen, noe som var vanskelig for både mor og far.
VI HADDE FORSTÅELSE for restriksjonene, samtidig føltes det merkelig og feil. I tillegg gjorde usikkerheten rundt covidsituasjonen det ekstra vanskelig.
Etter fire lange dager fikk de endelig komme hjem, og dagene med en nyfødt har vært fylt med de alle ting som nok er helt vanlig: bleieskift, våkenetter, tårer, latter og glede. Ikke minst fryd over å ha (helt inhabilt) fått verdens fineste barn i hus, og en enorm takknemlighet over at alt gikk bra.
VI HAR SELVSAGT ikke kunne dele ham med familie og venner, slik vi hadde sett for oss. Bare besteforeldre har fått holde, kose og bli kjent med minien utenom oss selv. Facetime og videosamtaler har blitt løsningen for å holde kontakten på tvers av gamle fylkesgrenser.
Det er spesielt å få barn midt under en pandemi. Men når en ser hva som våkner av dugnadsånd, nestekjærlighet og omtanke i befolkningen, er vi trygge på at han vil vokse opp i et godt samfunn.
VI VELGER Å se vekk fra hyttedebatten, hamstringsdebatten og konfliktene som har oppstått. Det som står igjen for oss, er samholdet som definitivt er viktig for hele samfunnet vårt.
At vi personlig synes det er vanskelig å ikke få være to på barselavdelingen, og at vi ikke kan la alle vi er glade i få møte minien vår, er i det store og hele et luksusproblem.
Og at debattene i mediene handler om skoler som skal åpnes tidlig, hytteforbud og innskrenkninger i livene våre, er et paradoks, når vi vet at krisen har slått enda hardere til i andre land.
I DISSE TIDENE går tankene våre først og fremst til alle barna og menneskene i overbefolkede flyktningleirer. Hva skjer når covid-19 når Moria? Her finnes det ingen mulighet for å holde avstand, ingen helsehjelp eller Antibac.
SOM EN KRISEPAKKE fra Stortinget, håper vi å hjelpe så mange vi klarer, som del av fellesdugnaden vi nå er inne i. Det bør vi kunne få til, for vi har mulighet til være forbilder i denne situasjonen, nå som vi ser hvor ulikt pandemien treffer.
VI SER ALLEREDE at storsamfunnet samarbeider på tvers av landegrensene med å dele informasjon, utstyr og helsepersonell. Det er et samfunn vi ønsker vårt barn skal vokse opp i. Vi hjelper hverandre og viser hensyn til hverandre. I nabolaget vårt, i byen vår, i landet vårt og internasjonalt.
VERDEN BLIR SNART normal igjen. Og vi kan fylle parkene, badeplassene, kafeene, teatrene og konsertarenaene.
Brann vinner serien, Ole Bull–huset skal fylles med publikum, uteserveringen på Verftet skal igjen renne over av folk, og vi kan trille minien på tur og møte venner og familie.
Det gleder vi oss til!
Når en ser hva som våkner av dugnadsånd, nestekjærlighet og omtanke i befolkningen, er jeg trygg på at han vil vokse opp i et godt samfunn.