Jeg er en mørk minoritet som stadig prater om rasisme. Er jeg da lettkrenket?
Det er en utfordring å forstå hvilke begreper som er fornærmende.
JEG VOKSTE OPP på mangfoldige Holmlia med mange innvandrerbarn. På ungdomsskolen var det nærmere femti ulike nasjonaliteter. I klasserommet fantes det alle hudfarger. Vi var alle forskjellige, også sosioøkonomisk. Det var ikke grunnlag for rasisme. Jeg hadde en trygg barndom.
For et miljøskifte, valgte jeg å gå på videregående i Oslo sentrum og senere på
Universitet i Bergen. Jeg ble en synlig minoritet. Folk som var nysgjerrige spurte om bakgrunnen min, om religionen min og om disse preget mine personlige valg. Jeg opplevde aldri disse spørsmålene som diskriminerende, med mindre de hadde en rasistisk undertone.
SÅ HVOR GÅR egentlig grensen mellom nysgjerrige og rasistiske spørsmål. Min kommisjonskollega, Eirin Eikefjord mener tydeligvis i BT 18. juni at det å bruke ord som «svart» og «negerbolle» ikke nødvendigvis gjør noen til rasist.
Hvorvidt ord som «neger» er rasistisk å bruke, bør ikke være avhengig av avsenderens oppfatning og intensjon, men mottakerens forhold til begrepet.
Antirasisme handler i utgangspunktet ikke om at de ikke-utsatte skal føle seg mest mulig komfortable i diskusjoner om rasisme. Antirasisme handler om at minoriteter skal få de samme mulighetene som majoriteten og at de ikke skal bli ulikt behandlet.
SKAL VI FORHOLDE oss til fakta, viser statistikken at 34,1 prosent har fordommer mot muslimer, og hatkriminaliteten er mer enn doblet i Norge siden politiet begynte å føre statistikken for fem år siden.
Det er imidlertid ingen statistikk som viser at minoriteter er lettkrenkelige.
Eikefjord skriver ut fra egen erfaring. Det har hun all rett til. Hun gir uttrykk for at hun ikke har vært eksponert for mangfold.
Jeg, som muslim med pakistansk bakgrunn fra Holmlia, har venner med mange ulike etnisiteter. Vi føler oss sjelden krenket av ord som «svart» eller «negerboller». Jeg kjenner heller ingen minoriteter som mener at alle hvite mennesker er rasister.
for Eikefjords bekymring om å være redd for å tråkke feil fordi man ikke vil fornærme noen eller virke respektløs. Problemet er at dette stadig blir brukt som en unnskyldning for å ikke forstå og arbeide aktivt mot egne fordommer.
VI KAN IKKE redusere rasismedebatten til å handle om at minoriteter er lettkrenkelige. Frykten for å bli oppfattet som lettkrenkelig er jo grunnen til at mange ikke har sagt ifra når de har opplevd diskriminering. Det er også en av grunnene til at aktivistbevegelsen Black Lives Matter har kommet så sent og vært så omfattende. Å betegne alt som rasisme er naturligvis også hemmende for debatten og antirasismen. Her har både minoriteter og majoriteten et forbedringspotensial.
JEG OPPLEVDE NESTEN aldri rasisme som
barn på grunn av det flerkulturelle miljøet som omringet meg. I dag er jeg aktiv i samfunnsdebatten og mottar daglig kommentarer som «Dra tilbake til Pakistan» og «Du tar opp en av de få plassene på jusstudiet fra norske ungdommer som ikke kommer inn» og «ikke kom her og prøv å nedverdige vår historie du som ikke hører hjemme her».
Slike kommentarer og den negative omtalen av minoriteter i mediene og i politikken har gjort meg mer «hardhudet» enn jeg burde være.
Når rasistiske kommentarer florer fritt på nett og når statistikken trekker i retning av økt polarisering og mer diskriminering, bør vi fokusere på løsninger mot rasisme, fremfor å ta samtalen om hvor behagelig rasismedebatten skal være for ikke-utsatte.