15 minutter kan være nok
Det er forskjell på om en fremmed leverer middag til ham, eller om sønnen kjører innom med mat på vei hjem fra jobb.
TIMEPLANEN ER OFTE så full at vi er glade, når våre eldre og skrøpelige tas hånd om av det offentlige. Ikke mange av oss tar omsorgspermisjon for å støvsuge farmors leilighet, eller ta på henne støttestrømper.
Det er nok mange som uten problem kan fylle en hverdag med jobb, middagslaging, leksehjelp, kjøring til kor, ukehandling, klesvask og rydding, før de innser at de har forsømt sitt eget skitne hår.
Da er det bra at Nina, Mohammed, David eller hvem det nå ble i dag, har vært hos oldemor i løpet av ettermiddagen og skiftet på sengen.
TJENESTENE VÅRE EGNE mottar er ofte organisert slik at ulike hjelpere kommer til ulike tider. De har gjerne nøkkel, og mens farmor døser fremfor Dagsrevyen, står plutselig en ung mann med blå plasttrekk over skoene foran henne, og lurer på om det er noe mer han kan gjøre før han går. Hvis han har tid.
Neste gang hun våkner, er hun usikker på hvem som har vært der, og hva som har hendt.
Om morgenen sitter en gammel filletante ferdig stelt og påkledd, med bena høyt, og venter på at noen skal komme og hjelpe henne med de trange, lange strømpene. Hun sitter ofte slik en time.
Arbeidsoppgaver som er praktisk bistand, og ikke krever helsefaglig utdanning, kan kanskje tildeles og lønnes familie og nettverk?
På samme måte som barnevernstjenesten oppfordres til å benytte familieråd og nettverksmøter, kan vel eldreomsorgen også det?
DEN FREMMEDE SOM kommer for å hjelpe mormor, kjenner ikke til den fundamentale endringen i hennes erfaringsverden, der han eller hun står med tidspress og det enorme nøkkelknippet i hånden.
Men det ville jeg gjort. Jeg ville kjent til at mormor savner å bevege seg raskt, å bli snakket til av et ansikt i samme høyde som hennes. Det ville falle meg naturlig å ta av skoene og sette meg rolig ned på huk. Jeg hadde ikke hatt behov for plasthansker.
SÅ HVORFOR IKKE prøve å fordele hjelpeoppdragene på kjente og kjære?
Er det noen i Peders nettverk som vil frikjøpes fem prosent, for å rengjøre hos ham hver 14. dag?
Kan Gudruns barnebarn kompenseres ti prosent for å kjøre innom henne på vei til jobb, på samme tid hver dag, for å hjelpe henne med å smøre frokosten eller ta på strømpene?
JEG VILLE GLADELIG kommet 15 minutter senere på arbeid for å gi bestemor en god start på dagen! Det er nemlig slik at et oppdrag som å ta på strømper eller smøre skiver, tar nettopp et kvarter.
Vi forsømmer ofte det faktum at det egentlig hadde vært bruk for 15 minutter til småprat og etablering av en relasjon til dagens hjelper.
Mange besteforeldre har jo behov for å studere sitt eget barnebarn i noen minutter, før de har plassert han eller henne i riktig familie og konkludert med om det er yngstemann som stikker innom, eller eldstemann som er hjemme fra storbyen.
VI MÅ IKKE glemme at de som trenger hjelp til gjøremål på grunn av skrøpelige kropper, ikke bare har denne kroppen, de er den. Selvfølelse og identitet er sterkt knyttet til kroppens funksjonsnivå, selv om man er hauggammel.
Bestefar har ikke bare en mage som kan mettes av en fremmed når den er sulten. Han er den kroppen som må være tilfreds nok til å kjenne følelsen av sult, og ha lyst til å innta maten.
Det er garantert forskjell på om en fremmed leverer en porsjon middag til ham, eller om sønnen kjører innom på vei hjem fra jobb med maten.
HVORDAN VI FORHOLDER oss til de som har funksjonsproblemer, er av avgjørende betydning for hvordan de forholder seg til seg selv. Kanskje samfunnet kan organiseres slik at vi på tross av en hektisk hverdag får mulighet til å hjelpe våre egne.
Jeg vil i alle fall gjerne at både jeg og mine eldre skal tilbys muligheten gjennom et nettverksmøte eller liknende, der hjelpevilje og kapasitet kartlegges.