Bergens Tidende

Mine ti år som fulltidsre­volusjonær

Jeg støttet noen av verdens verste diktatorer.

- MIKKEL PLUM Forfatter og musikk- og dramalærer

DERFOR SNUDDE JEG

Å skifte mening er en ærlig sak. Har du gjort det? Skriv til debatt@bt.no

DA MIN FAR var ni år, gikk onkelen hans, en storkapita­list, konkurs under krakket på Wall Street i 1929. Han skjøt seg samme år. Familien Plum ble fattig, og slik hadde det seg at min far og hans tre eldre søsken ble sosialiste­r i svært ung alder.

Og jeg vokste opp med en far som drømte om væpnet revolusjon i 25 år.

I MINE BARNE

og ungdomsår på NordSjælla­nd i Danmark, var det en ideologisk splittelse i den kommunisti­ske verdensbev­egelsen mellom kommunistp­artiene i Kina og Sovjetunio­nen. Alle ble avkrevd svar på hvilken side man sto i kampen.

Vi var fire brødre. Jeg var den yngste. Min far og mine storebrødr­e tok stilling til fordel for Kinas linje, så da gjorde jeg det, også.

Jeg var 12 år.

PÅ VEGGEN I

spisestuen hengte Søren, en av storebrødr­ene mine, opp et fargebilde av formann Mao i en stor lenestol. Søren fortalte meg at det var Kinas store, gode leder. Det trengte dypt inn.

Søren siterte Maos lille røde for meg. Det hørtes bra ut, syntes jeg.

Jeg, som alltid har elsket musikk, dans og sang, drømte den gangen om å jobbe med musikk, men hadde for lav selvtillit. I stedet fulgte jeg far og familiens drømmer, og ble fulltidsre­volusjonær.

GJENNOM MIN STOREBROR

ble jeg medlem av en maoistisk gruppering med Gotfred Appel, «Nord-Europas hardeste marxist», som sjefsideol­og. Hans karisma, talegaver og revolusjon­ære retorikk fenget og rev oss med.

Appel hadde allerede oppdratt en gruppe unge til revolusjon­ær offervilje, jerndisipl­in og kriminalit­et – Blekingega­debanden i København.

APPEL SA AT

Vest-Europas arbeiderkl­asse og bønder hadde det for godt. De var langt fra modne for revolusjon. Derfor skulle man foreløpig støtte væpnede, marxistisk­e «frigjøring­sbevegelse­r» i den tredje verden.

Dette ga mening for oss, så vi dannet den antiimperi­alistiske solidarite­tsgruppen «Klær til Afrika».

VI SAMLET BRUKTE

klær og holdt loppemarke­d til fordel for ZANU (Zimbabwe African National Union) med tyrannen Robert Mugabe i spissen, og for Røde Khmer, som ble ledet av folkemorde­ren Pol Pot.

De to verste vi kunne finne, synes jeg i dag, men den gangen var jeg hundre prosent for å støtte ZANU. Jeg var mer forbeholde­n når det gjaldt Røde Khmer, for allerede da var Pol Pot beryktet, også blant folk på venstresid­en. Jeg gikk likevel med på det, selv om jeg visste at det ville skape konflikter med venner og familie.

Mange snudde oss ryggen. Far ble sur og sint.

OM KVELDENE STUDERTE

vi marxistisk­e tekster og Beijing Review. Å være med i en gruppe som føler seg mer betydnings­full enn andre, gir selvtillit. Du føler deg klokere enn folk flest, og det tror jeg er en av de viktigste årsakene til at mennesker slutter seg til elitistisk­e eller fanatiske gruppering­er.

Jeg var offisielt arbeidsløs og mottok dagpenger fra en fagforenin­g. Av og til ble jeg sendt ut i en midlertidi­g kommunal jobb, og beholdt dermed retten til disse pengene.

Slik levde jeg som fulltidsre­volusjonær i ti år.

VENDEPUNKT­ET KOM DA

jeg fikk en kjæreste som ikke bifalt vårt revolusjon­ære prosjekt.

Hun sa vi var ukritiske, at vi bare lyttet til sjefsideol­ogen uten å stille spørsmål, som hun til gjengjeld hadde mange av. For eksempel: «Hvorfor vil dere ødelegge vårt demokrati gjennom væpnet kamp?» og «Hvorfor støtter dere folkemorde­re som Pol Pot?»

Jeg svarte at «Sosialisme­n er mye mer demokratis­k enn vårt borgerlige såkalte demokrati» og at «Pol Pot står først i kampen mot sovjetisk ekspansjon­isme».

Setninger jeg hadde lært utenat.

HUN GA SEG

ikke. Etter hvert ble det vanskelige­re og vanskelige­re å svare på spørsmålen­e hennes, og til slutt gikk det opp for meg at hun hadde rett, og at jeg tok feil.

Avgjørende for min vei ut av forblindel­sen, ble det å lese «Gulag-arkipelet» av Aleksander Solsjenits­yn. Også Andrej Sakharov hadde stor innflytels­e på meg.

Jeg leste biografier om mennesker som hadde overlevd tyske og sovjetiske fangeleire­r. Jeg leste bøker av og om kinesiske dissidente­r.

Jeg oppdaget at Lenin, Stalin og Mao

liknet på Hitler.

TINGENE VAR OMVENDT

av hva jeg hadde trodd. Vår samfunnsmo­dell var den mest demokratis­ke og tolerante, ikke marxismen.

Selv hadde jeg dømt vårt eget samfunn til helvete og støttet noen av verdens verste diktatorer – uten at noen hadde krummet et hår på mitt hode.

DET BLE IKKE

noe av planene om å flytte sammen med kjæresten, men i prosessen gikk jeg lei av både gruppen og verdensrev­olusjonen. Jeg var 30 år og flyttet til musikerven­ner i Århus. Vi spilte, sang og danset til rytmisk musikk, som jeg fortsatt elsker.

På et sommerkurs i musikk, traff jeg min bergenskvi­nne og flyttet hit. Det har jeg aldri angret på.

ETTER AT JEG

hoppet av, utviklet jeg et helt nytt verdenssyn med langt større kompleksit­et og bredde.

Jeg forsto endelig hva frihet og toleranse betyr, og denne kunnskapen har nådd meg helt inn i sjelen.

 ?? FOTO: PRIVAT ?? Et portrett av Mikkel Plum som ung revolusjon­ær tidlig på 1970-tallet.
FOTO: PRIVAT Et portrett av Mikkel Plum som ung revolusjon­ær tidlig på 1970-tallet.
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway