Mine ti år som fulltidsrevolusjonær
Jeg støttet noen av verdens verste diktatorer.
DERFOR SNUDDE JEG
Å skifte mening er en ærlig sak. Har du gjort det? Skriv til debatt@bt.no
DA MIN FAR var ni år, gikk onkelen hans, en storkapitalist, konkurs under krakket på Wall Street i 1929. Han skjøt seg samme år. Familien Plum ble fattig, og slik hadde det seg at min far og hans tre eldre søsken ble sosialister i svært ung alder.
Og jeg vokste opp med en far som drømte om væpnet revolusjon i 25 år.
I MINE BARNE
og ungdomsår på NordSjælland i Danmark, var det en ideologisk splittelse i den kommunistiske verdensbevegelsen mellom kommunistpartiene i Kina og Sovjetunionen. Alle ble avkrevd svar på hvilken side man sto i kampen.
Vi var fire brødre. Jeg var den yngste. Min far og mine storebrødre tok stilling til fordel for Kinas linje, så da gjorde jeg det, også.
Jeg var 12 år.
PÅ VEGGEN I
spisestuen hengte Søren, en av storebrødrene mine, opp et fargebilde av formann Mao i en stor lenestol. Søren fortalte meg at det var Kinas store, gode leder. Det trengte dypt inn.
Søren siterte Maos lille røde for meg. Det hørtes bra ut, syntes jeg.
Jeg, som alltid har elsket musikk, dans og sang, drømte den gangen om å jobbe med musikk, men hadde for lav selvtillit. I stedet fulgte jeg far og familiens drømmer, og ble fulltidsrevolusjonær.
GJENNOM MIN STOREBROR
ble jeg medlem av en maoistisk gruppering med Gotfred Appel, «Nord-Europas hardeste marxist», som sjefsideolog. Hans karisma, talegaver og revolusjonære retorikk fenget og rev oss med.
Appel hadde allerede oppdratt en gruppe unge til revolusjonær offervilje, jerndisiplin og kriminalitet – Blekingegadebanden i København.
APPEL SA AT
Vest-Europas arbeiderklasse og bønder hadde det for godt. De var langt fra modne for revolusjon. Derfor skulle man foreløpig støtte væpnede, marxistiske «frigjøringsbevegelser» i den tredje verden.
Dette ga mening for oss, så vi dannet den antiimperialistiske solidaritetsgruppen «Klær til Afrika».
VI SAMLET BRUKTE
klær og holdt loppemarked til fordel for ZANU (Zimbabwe African National Union) med tyrannen Robert Mugabe i spissen, og for Røde Khmer, som ble ledet av folkemorderen Pol Pot.
De to verste vi kunne finne, synes jeg i dag, men den gangen var jeg hundre prosent for å støtte ZANU. Jeg var mer forbeholden når det gjaldt Røde Khmer, for allerede da var Pol Pot beryktet, også blant folk på venstresiden. Jeg gikk likevel med på det, selv om jeg visste at det ville skape konflikter med venner og familie.
Mange snudde oss ryggen. Far ble sur og sint.
OM KVELDENE STUDERTE
vi marxistiske tekster og Beijing Review. Å være med i en gruppe som føler seg mer betydningsfull enn andre, gir selvtillit. Du føler deg klokere enn folk flest, og det tror jeg er en av de viktigste årsakene til at mennesker slutter seg til elitistiske eller fanatiske grupperinger.
Jeg var offisielt arbeidsløs og mottok dagpenger fra en fagforening. Av og til ble jeg sendt ut i en midlertidig kommunal jobb, og beholdt dermed retten til disse pengene.
Slik levde jeg som fulltidsrevolusjonær i ti år.
VENDEPUNKTET KOM DA
jeg fikk en kjæreste som ikke bifalt vårt revolusjonære prosjekt.
Hun sa vi var ukritiske, at vi bare lyttet til sjefsideologen uten å stille spørsmål, som hun til gjengjeld hadde mange av. For eksempel: «Hvorfor vil dere ødelegge vårt demokrati gjennom væpnet kamp?» og «Hvorfor støtter dere folkemordere som Pol Pot?»
Jeg svarte at «Sosialismen er mye mer demokratisk enn vårt borgerlige såkalte demokrati» og at «Pol Pot står først i kampen mot sovjetisk ekspansjonisme».
Setninger jeg hadde lært utenat.
HUN GA SEG
ikke. Etter hvert ble det vanskeligere og vanskeligere å svare på spørsmålene hennes, og til slutt gikk det opp for meg at hun hadde rett, og at jeg tok feil.
Avgjørende for min vei ut av forblindelsen, ble det å lese «Gulag-arkipelet» av Aleksander Solsjenitsyn. Også Andrej Sakharov hadde stor innflytelse på meg.
Jeg leste biografier om mennesker som hadde overlevd tyske og sovjetiske fangeleirer. Jeg leste bøker av og om kinesiske dissidenter.
Jeg oppdaget at Lenin, Stalin og Mao
liknet på Hitler.
TINGENE VAR OMVENDT
av hva jeg hadde trodd. Vår samfunnsmodell var den mest demokratiske og tolerante, ikke marxismen.
Selv hadde jeg dømt vårt eget samfunn til helvete og støttet noen av verdens verste diktatorer – uten at noen hadde krummet et hår på mitt hode.
DET BLE IKKE
noe av planene om å flytte sammen med kjæresten, men i prosessen gikk jeg lei av både gruppen og verdensrevolusjonen. Jeg var 30 år og flyttet til musikervenner i Århus. Vi spilte, sang og danset til rytmisk musikk, som jeg fortsatt elsker.
På et sommerkurs i musikk, traff jeg min bergenskvinne og flyttet hit. Det har jeg aldri angret på.
ETTER AT JEG
hoppet av, utviklet jeg et helt nytt verdenssyn med langt større kompleksitet og bredde.
Jeg forsto endelig hva frihet og toleranse betyr, og denne kunnskapen har nådd meg helt inn i sjelen.