– Brann har et alvorlig problem - et feighetsproblem
Rosenborg var slått ut. Brann tillot dem å reise seg.
ETTER FEM MINUTTER var Rosenborgs få gram av nylig tilegnet optimisme og fremtidstro borte. Brann kjørte over dem og scoret. I minuttene etter Gilbert Koomsons mål svaiet Rosenborg-spillerne rundt i ringen som elleve groggy boksere mens de lette etter elementene. Brann var over dem. Overalt.
Det kunne blitt stygt. Det burde blitt stygt.
MEN BRANN ER BLITT et lag hvor sikkerhet, frykt for å gjøre feil og angst for å tape stikker dypt. Det er et problem som ikke er skapt over natten, men en kultur som har fått utvikle seg lenge. Ethvert angrep i fotball innebærer en viss risiko, og grovt forenklet er det slik at jo større risiko man tar, jo større sjanse er det for scoring. Begge veier.
Man kan altså se det slik at det er ordentlig farlig å angripe.
NÅ HAR JEG MINE TVIL på om det var slik Lars Arne Nilsen kommuniserte underveis i søndagens kamp. Det er kanskje til og med aller mest sannsynlig at han ikke kommuniserte slik. Vi har alle både hørt og sett Brann-treneren i aksjon på sidelinjen. Der han står og energisk vifter laget sitt i angrep.
Det betyr derimot ikke at det ikke er Nilsen som er ansvarlig for at Brann har et feighetsproblem.
For det ansvaret har han.
Det handler om en årelang kommunikasjon både internt og eksternt, hvor Nilsen har forfektet sitt syn på fotball. Det handler om en fotball med lav risiko og stor kynisme.
NÅ ER DET MEGET MULIG at Nilsen har tatt omgivelsenes signaler og faktisk forsøker å endre Brann i en mer angrepsvillig retning. Laget er i alle fall satt sammen med mer spennende offensive kvaliteter enn på lenge. Om tankegangen er endret, er det mer tvil rundt.
I så tilfelle har de ikke kommet spesielt langt.
FOR DET VI FIKK SE mot Rosenborg var et Brann-lag som ikke turte mer. Som falt lenger og lenger bak på banen. Og i dette kampbildet kom Lars Arne Nilsen frem til at Daouda Bamba ikke lenger skjøttet sine defensive oppgaver.
Vi stopper litt her. Daouda Bamba, mannen som skal dyrkes som Branns stjerne i front, mannen som har vært i full fyr hele sesongen, han måtte av banen fordi han ikke lenger prioriterte å presse Rosenborgs midtbaneanker. Og fordi kampene kommer tett fremover.
DA BAMBA BANNENDE furtet seg av banen, tror jeg Rosenborgs spillere og trenerteam pustet lettet ut.
For uten Bambas bakromstrussel, kunne
Rosenborg utover i omgangen etablere et stadig tøffere høyt press på Brann. De lyktes ikke spesielt bra, det skal sies – Rosenborg er ikke spesielt gode til noe som helst for tiden. Men det var et slikt høyt press Brann bukket under for og som ga 1–2 etter et utrolig sammenfall av personlige feil.
Uflaks. Udyktighet.
Men også et resultat av feighet.
For Nilsen ville prioritere det defensive arbeidet. Han var redd for at Rosenborg skulle bli farlige og syntes ikke det var så viktig å beholde raske Bamba på banen i et slikt scenario.
VANSKELIG Å FORSTÅ, men Brann fortjente objektivt sett ikke å bli straffet for disposisjonen så tannløse som Rosenborg var offensivt. Men vi kommer ikke vekk fra det faktum at Brann ledet, kjørte kampen mot et hardt prøvet lag og endte opp med å gi fra seg initiativet.
Resultatet ble et bittert tap, og lærdommen får være at Brann er nødt til å jage scoring nummer to etter at den første er i boks. For det mannskapet Brann disponerer i år, er ikke like sterkt defensivt som i foregående sesonger. Dette er ikke et lag som uten videre klarer å ri på en ledelse eller sikre inn et uavgjortresultat. Faktisk er de sterkest offensivt.
Da må Brann endre tankegang og spille på sine styrker. Fremfor å feige ut.
Vi kommer ikke vekk fra det faktum at Brann ledet, kjørte kampen mot et hardt prøvet lag og endte opp med å gi fra seg initiativet.