Krenkehysteriet har nådd Universitetet i Bergen. Det er skikkelig dårlig nytt.
Får vi amerikanske tilstander ved norske universiteter nå?
DE SISTE ÅRENE har vi her i Norge ledd litt av den autoritære identitetsbevegelsen som rir amerikanske universiteter som en mare. Flere professorer har fått sparken etter at studenter har klaget dem inn for det de mener er krenkende utsagn og holdninger.
Vi kan ikke flire like uhemmet lenger. En professor ved Universitetet i Bergen har fått munnkurv etter å ha sleivet litt om tyske turister og invasjon i Norge.
SAKEN ER OMTALT i universitetsavisen Khrono. Uttalelsen faLt i en av psykologiprofessor Svein Larsens forelesninger om forskning på turisme.
Norge er et populært reisemål for tyskere, det er vel ingen hemmelighet. I en bisetning skal Larsen skal ha sagt at «tyskerne har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen», med henvisning til andre verdenskrig.
En tysk student i salen følte seg så støtt av fleipen at han klaget Larsen inn for instituttledelsen.
DE TOK KLAGEN på største alvor og skrev brev til studenten der de beklaget Larsens uttalelser.
De ba samtidig professoren avstå fra lignende utsagn i fremtiden og begrenset dermed også hans ytringsrom.
INSTITUTTLEDER ANETTE HARRIS sier at det er hennes «plikt å beklage når studenter opplever å bli krenket».
Hun understreker at Larsens spøkefulle intensjon ikke betyr noe for vurderingen, og at alle lover er fulgt til siste bokstav.
Og der ligger mye av problemet.
PRINSIPPRYTTERIET VED INSTITUTTET vitner om at det ikke har lyst eller evne til å løse slike konflikter i fred og fordragelighet.
At ledelsen heller ikke gir professoren muligheten til å oppklare saken selv, er å gjøre en erfaren ansatt umyndig.
I NORMALE TILSTANDER burde en slik konflikt vært løst over en kaffekopp på et kontor, ansikt til ansikt, der eventuelle unnskyldninger og forklaringer kunne vært utvekslet i en avdempet atmosfære.
Instituttets håndtering har i stedet bidratt til å høyne konfliktnivået og svekke eget omdømme.
DET ER ET ASYMMETRISK maktforhold mellom lærer og student, der foreleser alltid vil være autoritet.
Ikke alle akademikere er like bevisst denne rollen, eller hvordan fleip blir mottatt på den andre siden av kateteret.
Forelesere har noen ganger godt av å få korreksjoner på språk- og spøkbruk. I enkelte tilfeller er en formell klage eneste måten å høyne en forelesers selvinnsikt på.
MEN OGSÅ DET å påberope seg å være krenket, kan være manipulerende. Studenter som er uenige med sin forelesers verdensbilde, kan klage henne/ham i senk.
Nylig erfaring fra USA viser jo at ledelsen ofte legger seg på rygg for å bevare husfred og private donasjoner.
Slik vokser krenkelsens hengemyr: Hvem skal ha rett til å definere hva en krenkelse er? Hvor skal grensene for utsagn gå?
«KRENKORAMA» ER ET av identitetspolitikkens verste utslag.
Sakene fra USA har skapt en nær nevrotisk tilstand, der selv enkle utsagn blir dissekert og påklaget. Begrepsforvirringen er i ferd med å bli total.
Hva kan man egentlig si uten at det blir personalsak av det? I USA er i alle fall konsekvensen åpenbar. Takhøyden for ytringer er betydelig lavere nå, også ved de mest liberale og anerkjente universitetene.
DE NYE SIGNALENE fra UiB er illevarslende. Den offisielle beklagelsen og truslene om represalier mot professoren, kan få mørke konsekvenser.
Akademikere kan føle seg tvunget til å bedrive selvsensur om alt de er aller best på. Vi kan får et passivt og vettskremt akademia, der frykten for å fornærme noen lammer meningsbredden og mangfoldet.
Instituttledelsen burde i det minste se forskjell på en ekte injurie og en freudiansk glipp.
I verste fall får vi en blodfattig offentlighet, der trusler om represalier avgjør hva som er «riktige» meninger og hva som ikke er det.
FÅR DENNE TILSTANDEN utvikle seg kan UiB med tiden bli landets kjedeligste og minst utfordrende universitet.
I verste fall vil ansatte om noen år gå på myke gummisåler rundt vanskelige problemstillinger, og forsiktighet og feighet i diskusjoner blir en dyd.
For universitetet som ytringsfrihetens, kunnskapens og de kritiske meningers forsvarsverk, vil dette være en katastrofal utvikling.
EKSTRA PÅFALLENDE ER det at dette eksempelet stammer fra Institutt for samfunnspsykologi. Ingen burde kjenne menneskesinnet og krenkelsens dynamikker bedre enn dem.
Instituttledelsen burde i det minste se forskjell på en ekte injurie og en freudiansk glipp.
Og de burde forstå konsekvensene av å åpne dørene for krenkehysteriet.