Kvinnekamp i herreklubben
Konflikten i Norske Selskab handler egentlig ikke om kvinner.
SÅ FIKK VI DEN igjen. Velsignelsen av et lite gløtt inn i Norske Selskab. Siden i vinter har de kranglet det slipsknuter og mansjetter kan holde. Anklager om «fuck-up», forsøk på å få hverandre kastet ut, to avgåtte ledere, et ras av protestutmeldelser.
Måneder med sladder og skittkasting har fått herreklubben til å høres ut som parodien på en syklubb.
NORSKE SELSKAB BLE stiftet i København i 1772, av en gruppe norske forfattere og studenter med lidenskap for drikking og diskusjon. Kunst, litteratur og satire stod sentralt.
Og tro det eller ei: Selskabet var åpent for kvinnelige medlemmer i over 40 år, frem til 1813. Kvinnen som samtalepartner og drikkekamerat var visst i vinden for 250 år siden. Det er verre i 2020.
BRÅKET SOM HAR gjort Norske Selskab allment kjent, begynte for alvor i vinter.
Noen våget seg frempå med at det opprinnelige formålet med Norske Selskab jo var å dyrke frem interessante samtaler.
Kunne det vaere slik at landets kvinnelige statsminister, stortingspresident, høyesterettsjustitiarius, utenriksminister, naeringsminister, utallige toppledere i naeringslivet, kunstnere og akademikere muligens hadde noe å bidra med?
DET BLE NEDSATT et utvalg som skulle utrede muligheten for kvinnelig medlemskap, og med dét begynte det å knake i gamle vennskap og falske hofter.
Utredningen ble avblåst. Kvinnespørsmålet kunne ikke en gang stilles.
At klubben ikke en gang gikk med på å diskutere kvinnelig medlemskap, fikk en rekke høytstående medlemmer til å melde seg ut i protest. Ministere, forleggere og naeringslivsledere var blant dem som hadde fått nok.
Klubbens leder, Erik Heidenreich, trakk seg og meldte seg ut etter 37 års medlemskap. Han var blant annet blitt beskyldt for «tidenes fuck-up» ved å foreslå at kvinnespørsmålet kunne drøftes.
DET UVANTE MED konflikten er at det ikke er en likestillingskamp drevet frem av kvinner, men av menn. Og i all hovedsak konservative sådanne.
Dette er selvsagt ikke fordi de er blitt feminister hele gjengen, men fordi de ønsker det beste for herreklubben – om det så betyr at den må slutte å vaere herreklubb.
– FORENINGEN STOD for opplysningstidens ideer om frihet, brorskap og likhet. Å stenge en sånn forening for halvparten av nordmenn, synes mange er ille, sier sorenskriver Jørn Holme.
– Jeg har jo alltid lyst til å snakke med spennende personer, og det å stenge ute mange av disse, uansett kjønn, det er ikke måten å gjøre det på, sier stortingsrepresentant Michael Tetzschner (H).
Disse synes å representere den delen av Norske Selskab som faktisk har en ambisjon om at klubben skal vaere et relevant sted for maktens elite å oppholde seg.
Andre tar ikke like store mål av den.
DEN KANSKJE ALLER argeste motstanderen mot kvinner i klubben er godseier og skogsforvalter Leopold Løvenskiold.
Milliardaeren Løvenskiold gikk rett og slett inn for å få kastet ut to av medlemmene som stilte seg positive til kvinnespørsmålet, nemlig høyesterettsadvokat Cato Schiøtz og investor Christian Ringnes.
Herrene hadde begått den feil å diskutere kvinnespørsmålet med pressen, noe Løvenskiold omtalte som «ikke bare lite kameratslig, det skader vår Klub eksternt men ennu viktigere; internt.» (Nei, skrivemåten er ikke en parodi.)
Løvenskiold fortvilte videre: «Jeg vil jo helst sitte i fred med min karbonade og en god flaske rødvin i vår kjaere Klub.»
Og dessuten: Hovedformålet med Selskabet er å «forjage den fortredelige kjedsomhet».
LØVENSKIOLD FÅR, MULIGENS ufrivillig, støtte av den 96 år gamle advokaten Ulf K Dahl. Han savner den intimiteten som tidligere hersket i klubben, da de bare var 600 medlemmer som likte å spise lunsj sammen.
«Jeg kan ikke huske at noen av oss noen gang gav uttrykk for at vi i klubben savnet det kvinnelige innslag», skriver han.
OG HER STÅR konfliktlinjen. Ikke mellom kvinner og menn, men mellom menn som ønsker å vaere sann mot Norske Selskabs liberale og intellektuelle ånd, og menn som egentlig ser etter et sted å få vaere i fred for sin kone.
MIN KOLLEGA FRODE Bjerkestrand kalte tidligere i år klubben for «De siste dinosaurers dansegulv». Festen ser nå ut til å gå mot slutten for de mest konservative.
De tykkskinnede kreaturene står og stamper på teakgulvet, mens de roper sin vrede mot himmelen.
Det er verken syndefloden eller en meteor som er i ferd med å drive livet ut av dem, men en fravaerende evne til å tilpasse seg evolusjonen.
Det viser seg også at det er deres egne, mer veltilpassede artsfrender, som er i ferd med å sette nådestøtet.
De som unner klubben å vaere et sted hvor en intelligent elite faktisk ønsker å fordrive tiden sin, fordi de får noe relevant tilbake.
SLIK ER DET TILSYNELATENDE ikke nå. Ytringsfriheten og diskusjonstrangen er borte når aktuelle samfunnsspørsmål ikke en gang kan drøftes.
Flere akademikere har besluttet å ikke lenger samarbeide med klubben.
Klubbens grunnlegger, satirikeren Johan Herman Wessel, hadde satt punsjen i vrangstrupen hadde han sett det.
Tidligere FN-ambassadør og statssekretaer, Morten Wetland, skriver at stedet for tiden er mest kjent som «et sted der 90-åringer kan sovne uforstyrret over avisen midt på dagen».
KLUBBEN BØR NOK skynde seg å invitere kvinner inn, før de ikke lenger gidder.
Kall det gjerne en kvinnekamp for tilvaerelsen.
Tidligere FN-ambassadør og statssekretaer, Morten Wetland, skriver at stedet for tiden er mest kjent som «et sted der 90-åringer kan sovne uforstyrret over avisen midt på dagen».