Møt din nye spillheltinne: Kamala Khan
Dette spillet starter tregt. Men «Marvel’s Avengers» er en solid heltehistorie. starter «Marvel´s Avengers» – et tredjepersons action- og rollespill, som til tross for navnet er helt løsrevet fra Marvels stadig voksende filmunivers.
Men selv om det er pussig å se en blond Captain America og en Black Widow som ikke likner på Scarlett Johansson, så er dette en selvstendig og solid superhelthistorie. og vest. Men selv om dette er enkelt å plukke opp, er det utrolig vanskelig å mestre.
DET SOM VIRKELIG drar meg inn, er figurene og historien. Fem år etter hangarskipet imploderte, har de resterende Avengersheltene gått i dekning, mens verden frykter og hater dem.
Teknologiselskapet AIM har samtidig grodd røtter inn i verdensøkonomien og alle verdens myndigheter, og bruker sin makt og posisjon til å jakte på mennesker med overmenneskelige krefter.
Hun er et dristig valg. En pakistansk nerdete tenåringsjente, som har sydd superheltdrakten sin av en burkini, krysser av for de fleste fordommene som rir de mer konservative delene av spill- og tegneseriemiljøet.
LIKEVEL ER HUN et viktig og riktig valg. Én ting er den inkluderende ånden i en figur som treffer så mange av de ofte usynlige gruppene mennesker som leser tegneserier.
Samtidig er hun herlig kontrast til alt testosteronet som dominerer spill som dette, hvor hun gir både hjerte og sjel til en ellers mørk historie.
Hun er en av oss. Vimsete, sårbar, sprudlende og lettengasjert. Men samtidig skikkelig bad-ass når det trengs.
HISTORIEN LIDER LIKEVEL under at den starter utrolig tregt, for så å akselerere opp i superfart. Strukturen er der, men det mangler på meningsfylt spillinnhold mellom de store avsløringene.
Når rulleteksten surrer over skjermen begynner fase to. Med Avengers på bena igjen er jeg fri til å utforske kloden, og velge fra en buffé av oppdrag og gøyale sideaktiviteter sammen med spillere fra hele verden.
Motivasjonen her ligger i det å få erfaringspoeng som får heltene til å bli sterkere, og å samle nyere og mer slagkraftig utstyr.
KRAFTIGERE HELTER BETYR tilgang på nye oppdrag og utfordringer, som igjen gir bedre utstyr. «Destiny»- og «The Division»spillere vil kjenne seg igjen her.
Men for å få den gode og engasjerende flerspilleropplevelsen vi kjenner fra liknende spill, så må det mer til.
For eksempel flere helter, nye varierte omgivelser, flere interessante skurker, og kanskje litt mer engasjerende historieinnhold.
DETTE UTSAGNET ER 17 år gamle Idas, og hun sier det to ganger:
«Alle spør hvorfor det gikk galt. Men for noen går det galt før det overhodet er kommet i gang».
Første gang hun sier det, kaster det et forklarelsens lys over hennes egen skjebne. Andre gang kaster det et grelt og vondt lys over en sluttscene som i en annen verden, en annen situasjon, ville vaert fylt med håp og glede.
IDAS MOR DØR etter en bilulykke, men vi forstår raskt at Idas liv med moren neppe har vaert lett. Alt Ida trolig har manglet, ligger som et teppe over møtet hennes med Bodil, en tante hun knapt kjenner.
Sosialkontoret har oppnevnt Bodil som ubetalt fostermor for Ida. Bodil tar imot henne med en saeregen stoisk varme, med samme kjaerlige kyss, klapp og klem som hun øser over sine voksne, hjemmeboende sønner.
Her er den noe bortkomne David (Elliot Crosset Hove), den bortskjemte kjaeledeggen Mads (Besir Zeciri) og eldstemann Jonas (Joachim Fjelstrup), et sjefsemne med kone og en liten baby som også befolker Bodils hus.
ALT SER TILSYNELATENDE normalt og velordnet ut i denne forstadsvillaen.
Man spiser frokost sammen som «siviliserte mennesker», og man snakker pent til hverandre, som Bodil sier. Men her snakker vi en kjaerlighet som også er sterkt manipulerende.
UNDER DET HELE lurer en av og til iskald, av og til eksplosiv
TIL Å VAERE DEBUTFILM er «Blodsbånd» imponerende saker. Som drama balanserer den mellom beinhard sosialrealisme og beksvart thriller, uten å overforbruke thrillerens spenningsmomenter.
Tvert imot, de voldelige innslagene er svaert neddempede. Spenningen ligger på det psykologiske plan, og i hvordan filmen subtilt behandler sitt underliggende tema; sosial arv.
Jeanette Nordahl får god drahjelp av Ingeborg Topsøes manus, som er skrevet i naert samarbeid med regissøren og som både er ekstremt effektivt og bunnsolid både psykologisk og filmatisk.
IMPONERER GJØR OGSÅ 20 år gamle Sandra Guldberg Kampp i hovedrollen som Ida.
Hele skikkelsen hennes gestalter spinkel, usikker tenåring, samtidig som det tilsynelatende steinansiktet av og til sprekker ørlite opp i noe som vagt utstråler både styrke og sårbarhet.
MYE AV KAMPPS tilbakeholdne spill ligger nettopp i de små endringene i mimikk og blikk.
Slik gis Ida en interessant blanding av gjennomsiktighet og gåtefullthet. Som skikkelse kunne hun fort blitt overforklart. Det gjør hun ikke, og det tilføyer filmen en ekstra kvalitet.
LIKE STERKT INNTRYKK gjør Sidse Babett Knudsen i rollen som Bodil.
Også denne skikkelsen kunne blitt overspilt og overtydelig, men Knudsen har fullt kontroll på en rollefigur som gror frem som en av de mest sammensatte og skremmende kvinneskikkelsene jeg har sett på film på en stund.