Filmbransjen i Bergen frykter Oslodominans
SENTRALISERING // Filmbransjen i Bergen frykter total Oslo-dominans når nye filmpenger skal fordeles.
Kulturdepartementet har i samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) ute på høring et forslag til endringer i hvordan tilskudd til norske filmproduksjoner blir fordelt.
Det som hører kjedelig ut på papiret, har satt sinnene i kok hos filmprodusenter som ikke lager filmer i Oslo.
– Denne omleggingen er en tilnærmet død for regional filmproduksjon, sier filmprodusent Kjetil Omberg.
– Ytterligere sentralisering
I forslaget vil man blant annet avskaffe etterhåndstilskudd for filmer som ikke har fått forhåndstilskudd fra NFI.
Etterhåndstilskudd er noe en produsent automatisk får hvis en spillefilm selger mer enn 35.000 billetter. Da har man rett til 100 prosent i tilskudd på dokumenterte inntekter fra kommersiell visning. Barnefilmer og dokumentarfilmer har tilsvarende, men bedre ordninger.
– Norsk filminstitutt gir Bergen og oss andre et regelrett nakkeskudd ved denne omleggingen. Hele vår forretningsmodell er tuftet på denne ordningen, og flere år med utviklingsarbeid kastes rett ut av vinduet, sier Kjetil Omberg, som har produsert uavhengige filmer som «Død snø», «Kill Buljo», «Tomme tønner» og «Norske byggeklosser».
Han mener at en slik omlegging vil føre til en ytterligere sentralisering av filmbransjen. All makt vil ligge hos NFI.
– Mangler forståelse
Omberg tror at ingen ved sine fulle fem lenger vil tørre å sette i gang en produksjon på eget initiativ, slik filmer som har vært produsert i regionene stort sett har blitt realisert.
– Nå blir man helt avhengig av hva en konsulent eller et bransjeråd i Oslo vil måtte mene, sier han.
NFI foreslo i vår å øke overføringen av fondsmidler til regionene. Dette har de nå gått bort fra. Nå foreslår heller NFI å styrke regionale filmer ved å gi dem mer i etterhåndsstøtte.
Magnus Thomassen i det regionale filmfondet Zefyr i Bergen har opplevd en lite åpen dialog fra NFIs side i forbindelse med endringene.
– Zefyr er blant Europas mest vellykkede offentlig-private filminvesteringsfond, og har utviklet svært spisset kompetanse på feltet. Byråkratene i Oslo ser ut til å mangle forståelse og innsikt knyttet til markedsmekanismene på feltet, og har dessverre vært lite interessert i å lytte til oss, sier Thomassen.
Viktigste tilskuddsordning Han og de andre regionale filmfondene frykter at konsekvensene blir en ytterligere forskyvning av beslutningsmyndighet fra markedsaktørene og over til statlige etater i Oslo.
– De har stort sett alltid kun prioritert filmprodusenter i Oslo. Vi som vokste opp på 80og 90-tallet minnes med gru jo hvordan det gikk da repertoaransvaret for norsk filmproduksjon lå utelukkende hos staten – det gagnet verken bransjen eller publikum, sier Thomassen bestemt.
– Skal styrke regionene
En rapport Menon Economics nylig skrev på oppdrag for Kultur
departementet, slår fast at etterhåndsstøtten bidrar til bredde og variasjon ved at den legger til rette for filmproduksjon uten statlig styring.
I rapporten er også mange regionale aktører intervjuet. Konklusjonen er entydig om at etterhåndsstøtten er den viktigste tilskuddsordningen for regional filmproduksjon av fiksjon.
Sentrale personer i NFI har derimot vært gjennomgående negative til dette. De uttrykker frustrasjon over at ordningen tar ressurser fra andre ordninger og at de mister kontrollen med repertoaret.
Avdelingsdirektør Lars Løge i NFI har lang fartstid fra Bergen som produsent og daglig leder i Flimmer Film. Han tilbakeviser at makten vil havne på få hender i Oslo.
– NFI er et nasjonalt fond. Pengene fra NFI skal nå hele landet. Slik det er i dag, går svært mye av midlene gjennom etterhåndstilskuddet til kinofilmer som er produsert i og fra Oslo. Forpliktelsene, kostnadene fremover i tid, er så store at det vil gå ut over alle andre ordninger, for eksempel dokumentarfilmen, dramaserier eller forhåndstilskudd til spillefilm. Det tror vi ingen ønsker, skriver han i en epost.
Han understreker at fondet skal styrke regionene, ikke svekke dem.
– V har foreslått store grep for å styrke regionene, også fiksjonsmiljøet, på kort og lang sikt. Vi øker antall markedsfilmer og gir regionale produksjoner fordeler i ordningen. NFI fortsetter også å ha fokus på dokumentarfilmen, der majoriteten av midlene går til regionene, sier Løge.
Ni av ti til Oslo
Einar Loftesnes er produsent i selskapet Handmade Films in Norwegian Woods i Bergen. De produserte kinosuksessen «Tunnelen», som fikk produksjonstilskudd fra den kommersielle markedsordningen fra NFI etter at Nordisk Film i Oslo kom med på laget,
Han tror likevel ikke at det nødvendigvis vil gagne produksjoner fra for eksempel Bergen hvis flere filmer får støtte fra denne ordningen.
– Da tror jeg folk utenfor Oslo må sitte i de besluttende organer. Tall fra Filminvest viser at ni av ti spillefilmkroner går til Oslo. Det er rett og slett ikke tradisjon for å gi markedsstøtte til regionale filmprosjekter, sier Loftesnes.
To av selskapet filmer, «Astrup – Flammen over Jølster» og «Villmark 2», fikk null i produksjonsstøtte fra NFI. Han er sikker på at ingen av disse ville blitt laget uten at det var mulig å få etterhåndsstøtte.
– Vi solgte såpass med kinobilletter på «Astrup» at selskapet fikk en god slump i etterhåndsstøtte. Jeg synes egentlig mest synd på publikum hvis det skal sitte noen få portvoktere i Oslo og bestemme hva som skal lages. «Astrup» solgte klart mest billetter på Vestlandet – og vi trenger en slik bredde, sier Loftesnes.
Vestnorsk filmsenter har vært tydelige på at forslaget om endringer både i etterhåndsstøtten og styrkingen av konsulentordningene ved NFI er svakt fundert.
– Filmbransjen på Vestlandet trenger gode og forutsigbare ordninger. De foreslåtte ordningene slik de fremstår i forslagene vil føre til en ytterligere maktkonsentrasjon hos NFI, sier sjef på Vestnorsk filmsenter, Stine Tveten.