En god død?
INGEN KAN SI om et menneske har hatt et godt liv, før vi vet om det har hatt en god død.
De første tankene om en god død kom da foreldrene mine var beboere og pasienter på sykehjem. Jeg ble opptatt av døden, måten å dø på og huset de var kommet til for å dø. Jeg ble opptatt av stanken av urin, tomheten i øynene til de som bodde der, ensomheten i z om bie til v a er else n som preget« det syke hjemmet».
Dette var alt annet enn et hjem.
DET BLE MINE foreldres venterom til døden tok dem. Jeg hatet det stedet. Kvidde meg til besøkene der. De klossete møtene med foreldrene mine som ble mer og mer ukjente og fjerne for meg. Min mor og min far som ikke kjente meg igjen. De syntes å leve i et slags «indre eksil».
Jeg var sjokkert over de slappe rutinene på sykehjemmet. Min far rømte en kveld. De ansatte savnet ham ikke. Min bror fant ham – dagen etter – på det kalde loftet i huset hvor han hadde bodd i over femti år.
JEG BLE SÅ sint. I raseri skrev jeg et brev til styreren på sykehjemmet, med kopi til kommunaldirektøren og til ordføreren. Nå har det gått tjue år, og jeg er usikker på om forholdene har blitt bedre.
Fortsetter aldringen i befolkningen, slik den nå utvikler seg, kommer de fleste av oss til å tilbringe siste delen av våre liv på sykehjem. Der risikerer vi å bli dopet ned. Det skjedde for tjue år siden, og det skjer fortsatt.
I tillegg har beboerne på sykehjem blitt prøvekaniner for dødelige opioid-preparater. OxyContin er en smertestillende og ekstremt avhengighetsskapende medisin som har tatt livet av flere amerikanere enn Vietnamkrigen. Den brukes på norske sykehjem.
DØDEN PÅ SYKEHJEM er farlig og uverdig. Politikere og pårørende vil gi de gamle og døende et verdig liv og en verdig død, men får det ikke til.
Trenger vi et ungdomsopprør hvor tenåringer inspiserer sykehjemmene sammen med tv-team, henter besteforeldrene hjem på «avrusing» og gir dem hjemmelaget mat og en verdig død?