NABOLAG PÅ NÅLER:
De aller fleste rusmisbrukere er ikke særlig sosiale av seg, og foretrekker å få være i fred.
Jeg har hatt et bosenter for rusavhengige som nærmeste nabo i syv år. Her er mine erfaringer.
IBERGEN ER DET bare én ting vi sliter mer med å plassere enn Bybanen: de rusavhengige. I dag går de i tunnel på Gyldenpris, noe som er svært upopulært blant nærgående trafikanter. Å la de gå i trase over Bryggen blir garantert en overdose for Bryggens venner, og er ikke engang utredet som et alternativ.
Nå er det også blitt strid om lokaliseringen i Ytre Sandviken.
FRELSESARMEEN DRIVER ET botilbud i Bakkegaten i Sandviken. Dette senteret var min nærmeste nabo i over syv år.
Da jeg den gang gledestrålende fortalte venner fra Sandviken hvor jeg hadde kjøpt leilighet, og at den lå i første etasje, fikk jeg ett råd:
«Ikke sett vinduene på gløtt.»
Jeg flyttet spent inn.
LA OSS KALLE en sprøyte for en sprøyte: Rusavhengige kan, akkurat som folk flest, være slitsomme naboer.
Å se mennesker sprøyte heroin inn i blodårene sine, gir en følelse av kaldt vann i ens egne.
Høylytt hoiing til søndagsfrokosten en gang iblant er kjedelig, akkurat som når en av beboerne får oppheng på tysk techno akkurat i eksamenstiden.
Og ja, det er lov å la seg provosere når en annen velger å kvitte seg med deler av møblementet ved å lempe det rett ut av vinduet og ned på gaten.
PÅ DEN MER alvorlige siden kan enkelte av beboerne av og til fremstå som aggressive, og det kan føles skremmende å passere grupper med hissig ord- og stemmebruk på fortauet.
Men verre har det altså ikke vært. De aller fleste rusmisbrukere er ikke særlig sosiale av seg, og foretrekker å få være i fred.
BERGEN KOMMUNE SKAL opprette et midlertidig bosted for 20 rusavhengige personer i Ytre Sandviken, som har fått naboene i Nyhavn til å ta til gatene.
At naboer protesterer, er like forutsigbart som argumentene de bruker:
De narkomane må gjerne bo et sted, bare det ikke blir her.
Fenomenet er kjent som NIMBY: Not in my back yard.
– VI ER HELT enige i at rusmisbrukere trenger og fortjener hjelp. Men at det skal ligge akkurat her, er det vi reagerer på, sa en fortvilet nabo da kommunen ville etablere et akuttsykehus i Skottegaten på Nordnes for noen år siden.
– Det er klart man må ta vare på disse menneskene, men hvorfor må det være 20 personer på ett sted, lurer nå en beboer i Nyhavn på.
I en Facebook-gruppe som jobber mot det nye bosenteret, står det at «vi støtter absolutt rusomsorg, men ikke stedsvalget».
SELV OM DET er helt legitimt å stille kritiske spørsmål til endringer i nærmiljøet sitt, så fremstår motstanden fra Nyhavn voldsomt overdrevet.
Å plassere rusavhengige midt i et tett befolket nabolag «innebærer høy risiko for liv og helse,» skal vi tro enkelte. Så langt har vi da berget livet i Bakkegaten.
Stedets barnehage trekkes også frem som ekstra sårbar. Barnehagen som ligger 50 meter fra botilbudet i Bakkegaten er på sin side kåret til byens mest populære.
Bekymringen over at Gamle Bergen skal bli «ødelagt som turistattraksjon» fremstår også overdrevet.
TIL TROSS FOR det jeg håper er unødvendig sterke protester, bør kommunen selvsagt ta naboenes uro på alvor.
Selv om man kan leve utmerket med institusjoner for rusavhengige i nabolaget, skjer det ikke av seg selv.
Når jeg snakker med bemanningen på botilbudet i Bakkegaten, forteller de at de har en rekke ordninger som gjør at stedet fungerer godt midt i et tett bebodd nabolag.
Resepsjonen er døgnbemannet. I Nyhavn er det planlagt at bemanningen skal erstattes med Securitas på nattetid. Det burde ikke være noe i veien for å ha begge deler, dersom det kan gjøre urolige naboer tryggere og forhindre potensielt hærverk.
Bemanningen bruker mye tid på å bygge relasjoner til beboerne. Et tillitsforhold gjør det lettere å samarbeide og forhindre konflikter. Innleid Securitas kan ikke erstatte dette.
Brukerne får lov til å ruse seg på rommene sine, slik at de ikke trenger å trekke ut i gaten. Botilbudet i Nyhavn bør tilrettelegge for at beboerne kan ruse seg og handle med hverandre under kontrollerte forhold, slik at behovet for å trekke ut i parkanlegg eller gatelangs minimeres.
KANSKJE KOMMER MIN tålmodighet med rusavhengige fra en periode jeg jobbet på Bunnpris ved Korskirken, hvor mange av disse holdt til.
Det er utrolig hvilke relasjoner som kan bygges rundt en daglig utveksling av panteflasker og sjokolademelk.
Jeg glemmer aldri en gang en venninne kom innom for å slå av en prat. Vi sto i døråpningen da en av stamkundene kom slentrende inn og hilste.
Venninnen hoppet bakover, og da kunden hadde gått videre inn i butikken, lente hun seg frem og spurte med store øyne:
«Snakker du med dem?»
SÅ LENGE FOLKS eneste erfaring med rusavhengige er at de ser skumle ut på avstand, er det ikke rart et nytt botilbud oppleves som en fare for nærmiljøet.
Ved å ta gode forholdsregler, vil mange bli positivt overrasket. Slike erfaringer trenger vi.
FOR ORDENS SKYLD kan jeg opplyse om at jeg nå har flyttet fra Bakkegaten. Jeg kan likevel ikke beskyldes for å ha rømt nabolaget – jeg bar rett og slett tingene mine til en ny leilighet rett over veien.
Pyntegjenstandene i vinduene ble med på lasset. De fikk stå trygt, til tross for ivrig lufting med vidåpne vinduer.
Forhåpentligvis vil også beboerne i Nyhavn oppleve at advarslene er overdrevet.
Å plassere rusavhengige midt i et tett befolket nabolag «innebærer høy risiko for liv og helse,» skal vi tro enkelte. Så langt har vi da berget livet i Bakkegaten.