Han gir en voldelig serieforbryter troverdig stemme

Eivind Riise Hauge har skapt en forfriskende romankarakter som gir oss noe annet enn de vanlige rødvinsdampede middelklasseperspektivene man serveres gjennom et langt litteraturår.

HHHHH

Hhan blitt identifisert som et uromoment og siden plukket ut fra samfunnet og inn i spesialklasser, psykiatri og fengselsvesen. Han er en av dem som alltid forklares og aldri forklarer, en av dem som bare nevnes som en del av en grusom statistikk, som gjerningsmann i en nyhetsartikkel eller simpelthen er gjenstand for ryktespredning i lokalsamfunnet.

I denne romanen arter det seg dog annerledes; her møter vi en av disse usynlige mennene fra de anonyme nyhetsartiklene på egne premisser. Rorgens virkelighet er romanens eneste perspektiv – han erindrer, assosierer, resonnerer, klager, drømmer, forklarer og bortforklarer med egne ord, med sin egen røst. Fra fengselscellen forteller han historien om sitt liv, sakte, men sikkert brettes fortiden ut, ispedd tanker, konspirasjoner og nærværet av en navnløs redsel.

BERGENSBANDETS BETYDNING FOR den nye bølgen av musikk basert på gamle tradisjoner, kan neppe overdrives. De frigjorde instrumentene fra sterile utstillingsmontre og støvete, akademiske boksider, fant nye måter å forme gamle toner på, og viste hvordan tankegodset fra de gamle formidlertradisjonene fremdeles kunne ha en relevans i vår tid.

Omtrent alt som kan krype og gå av moderne vikingfremstillinger – fra HBOs «Vikings» til dataspillet Assassin’s Creed: Valhalla – fant lydsporet sitt enten direkte i Wardrunas musikk, eller i låtene til generasjonen av band som kom etterpå.

MEN SAMTIDIG BEGYNTE Wardruna å stivne: Man måtte være litt over gjennomsnittlig begeistret for lyden av bukkehorn og taglharpe for å kunne sette pris på nyanseforskjellene mellom «Yggdrasil» (2013) og «Ragnarok» (2016).

Ved første gjennomlytting låt det som om Wardruna durte videre i godt, gammelt spor. Ved andre og tredje runde også. For ikke å snakke om fjerde. Og kanskje er det urettferdig å forvente at et så spesialisert band skal drive og fornye seg støtt og stadig, men noen ganger føltes det som at Wardruna holdt på å bli litt begrenset i uttrykket.

JEG TOK FEIL. Etter hvert som man graver seg ned i musikken deres, kan man ane konturene av noe annet. Kanskje det er renheten fra «Skald» (2018) som har smittet over,

TEKSTENE MÅ OGSÅ nevnes. Det har alltid vært interessant å lese og lytte til Selviks betraktninger rundt koblinger mellom det urnordiske og det moderne, men «Kvitravn» er spekket med elegante og fascinerende vendinger. Som på «Munin»: «På dine vingar ber/ all den tid som runne, hev/Å minnefuggel/vær hos meg all mi tid».

«Kvitravn» er Wardrunas rockeplate, i den grad man kan si noe slikt om et band som lager meditativ musikk basert på runemagi og tusen år gamle instrumenter. «Kvitravn» føles villere, mørkere og sterkere; den mer dramatisk og fysisk, om man kan si det om musikk.

TIDLIGERE ER DET BLITT sagt av andre anmeldere at Wardrunas musikk gir deg lyst til å gå en tur i skogen. Vel, «Kvitravn» er et album som til slutt drar deg ut av huset, gjennom skarpe bjørkeskoger, og opp på høyfjellet.

Vel fremme tvinger det deg til å se på sporene dine, og hvordan de krysser gamle og nesten usynlige stier andre tråkket opp før deg. Der oppe, i vinden og været, er det nesten så jeg mistenker at «Kvitravn»s vinger fremdeles kan løfte meg enda høyere.

Musikkanmelder