Norge oppfører seg som måker
Når de store har spist seg mette, er det kun smuler igjen til de med minst penger.
PÅ ET ELLER ANNET tidspunkt begynte alle de rike landene å høres ut som måkene i Odd Børretzen låt: «Skal ha, skal ha!» Med store, flaksende og baksende vinger, skyver svartbaken de mindre måkene i bakgrunnen. Når de store har spist seg mette, er det kun smuler igjen til dem med minst penger. WHO varsler at 95 prosent av verdens koronavaksiner delt ut så langt, har havnet i kun ti land.
SELV OM DET fortsatt er usikkert hvor mange av vaksinene Norge har tilgang på gjennom EUsamarbeidet, så har vi kjøpt doser nok til å vaksinere den voksne befolkningen som ønsker det tre ganger.
Likevel har noen av måkene her hjemme på berget også begynt å rope høyt om «mer, mer!». Hvorfor har vi ikke gjort som andre, og gått på sololøp og sikret oss selv først? Det korte svaret er at det hadde ikke virket. Dessuten er det direkte usolidarisk å bidra til å støvsuge nesten tomme hyller.
DET BURDE ETTER hvert være opplagt for alle at et virus ikke bryr seg om landegrenser. Nettopp derfor må også responsen være global. Ved å gå flere sammen når vi kjøper vaksiner, gir det også mulighet for å presse ned prisen. For det er ikke slik at selv om det er en pandemi, så slutter legemiddelselskapene å bry seg om profitt.
Det finnes noen hederlige unntak, AstraZeneca har sagt de ikke skal tjene penger på vaksiner i de fattigste landene, men de fleste andre kan nok gni seg i hendene. Akkurat hvor mye penger de faktisk tjener, er vanskelig å si. Avtalene er hemmelige, og vi har ikke innsyn i hva som faktisk står der.
NORSKE MYNDIGHETER HAR lagt fram tre prinsipper som de mener man skal følge for å sikre tilgang til vaksiner for alle i verden. Disse handler om åpenhet rundt innkjøp av vaksiner, edruelig prising av vaksiner i de fattigste landene, og økt produksjonskapasitet gjennom deling av teknologi. Men hvordan og hvem er det som følger opp at selskapene faktisk følger prinsippene?
Enn så lenge er vaksinen et knapphetsgode, hvor produksjonshastigheten ikke klarer å holde tritt med etterspørselen, særlig ikke når noen har kjøpt mer enn de faktisk kommer til å trenge. Er vi selv villige til å gi opp noen av dosene våre før alle i Norge er vaksinert?
DET ER DE ELDSTE som har størst risiko for å bli alvorlig syk og dø av Covid-19. Derfor kunne man kanskje argumentere for at befolkningen i mange av de fattigste landene er såpass ung at det ikke er så farlig om de får vaksiner mange måneder etter oss andre.
Men befolkningen i disse landene lever med samme type tiltak som oss for å stoppe pandemien, og konsekvensene av disse tiltakene er langt mer alvorlig.
DE SOSIALE SIKKERHETSNETTENE er få, og for de som lever på kanten av fattigdomsgrensa har tiltakene ført til at man tipper over. To tredjedeler av familiene Redd Barna snakket med sommeren 2020, fortalte at de ikke lenger har mulighet til å skaffe familien sin nok mat. I Sør-Afrika holder helsesystemet på å knele i kampen mot en ny mutasjon, og i Malawi er mer enn 700 helsearbeidere smittet. I et land med enorm mangel på helsearbeidere, er det dramatisk.
Først denne uka åpnet skolene i Kenya igjen, etter å ha vært stengt i ni måneder. Vaksinen er minst like viktig i disse landene, for å få samfunnet opp og gå igjen.
DERFOR ER DET forstemmende å høre navlebeskuende politikere snakke om at «vi vil ha mer». Med dagens prognoser vil vi ha en fullvaksinert befolkning før sommeren, samtidig som bare et lite mindretall av den afrikanske befolkningen vil være vaksinert.
Måker er ikke kjent for å ha særlig god stemme, og denne gangen er det direkte umusikalsk.