DNS-instruktøren lar seg ikke stoppe av alvorlig sykdom
– Jeg må holde skallen i gang. Ellers går det galt, sier Carl Kjellgren, elleve år etter at han fikk diagnosen Parkinsons.
Den svenske regissøren Carl Kjellgren er for tiden på DNS for å sette opp «Vaktmesteren», som er skrevet av Harold Pinter, nobelprisvinner i litteratur i 2005.
For elleve år siden fikk Kjellgren diagnosen Parkinsons, en nevrologisk og uhelbredelig sykdom som blant annet forårsaker skjelving, stivhet og taleutfordringer.
– Snakking er oppskrytt
Han nekter likevel å gi opp sitt profesjonelle liv. Derfor bestemte han seg tidlig for å gjøre ett teateroppdrag hvert år.
– Jeg må holde skallen i gang. Det er uaktuelt å gi opp. Selvfølgelig blir jeg fysisk trøtt etter 14 timer på teatergulvet med denne skiten i kroppen, men hva faen – jeg er jo privilegert. Jeg får være i Bergen, utbasunerer Kjellgren fra sofaen på DNS.
65-åringen er blid, imøtekommende og ulastelig antrukket.
Stokken han lener seg til, viser likevel at ikke alt er «normalt». Hodet er sylskarpt, men Kjellgren prater langsomt. Og den høyre hånden skjelver konstant.
– Jeg kan verken prate normalt eller gå. Men jeg har alltid best likt å jobbe med regissører som evner å holde kjeft.
Hans verbale valg er derfor å si «bra» eller « en gang til».
– Det gir meg mye kred. Skuespillerne tenker: «Faen, hvilken følsom og god instruktør han er.» Snakking er oppskrytt, fortsetter han og ler.
– Full av selvmedlidenhet Kjellgren var en respektert skuespiller i Sverige, med store filmog teaterroller. Men det var ikke på grunn av et vennskap til DNSsjef Stefan Larsson at han havnet i Bergen for første gang i sitt liv.
– Vi kjenner til hverandre, men har aldri jobbet sammen. Det var så enkelt at jeg tilbød Göteborg Stadsteater å gjøre stykket der, men de refuserte ideen. Så jeg vendte meg mot Larsson. Han var klok og inviterte meg til Den Nationale Scene, sier Kjellgren med glimt i øyet.
Teatersjefen på DNS mener at Kjellgren er en av Sveriges største Pinter-kjennere. Han er enormt imponert over den energien og kraften som instruktøren har, tross sykdommen.
– De fleste av oss hadde nok sittet hjemme og sett på TV, full av selvmedlidenhet, sier Larsson.
Møtte en sur Pinter Kjellgren møtte faktisk Pinter i forbindelse med en oppsetning av nettopp «Vaktmesteren» i Stockholm på begynnelsen av 2000-tallet.
– Det som skjedde egner seg egentlig ikke på trykk, sier Kjellgren og smiler.
Han forteller om en forbanna Pinter som satt i operabaren og var i dårlig humør fordi han mente oppsetningen hadde komplisert teksten hans.
– Jeg hadde sneket meg inn på festen fordi en av mine bestevenner var med i stykket. Pinter
Carl Kjellgren om å ha barnebarn
skylte ned whisky etter whisky, mens konen, Antonia Fraser, tok av seg skoene og slo dem i bordet. Hun støttet mannen hundre prosent. Men jeg fikk en god prat med ham i løpet av kvelden, minnes Kjellgren.
Åpen om sykdommen
Han har funnet roen i Bergen og mener at koronapandemien har fått folk til å akseptere det å være syk.
– Mange er jo redd for å vise at de er syke. De frykter å miste jobben og muligheten til å forsørge sine nærmeste. I det lyset er det bra at Parkinsons ikke er stigmatiserende. Det er jo ikke noe jeg har drukket eller knullet meg til, sier Kjellgren med fyldig røst og ler.
Han har fra første dag vært åpen om diagnosen.
– Jeg tenkte i 24 timer på om jeg skulle fortelle det til folk. Timingen var jo elendig. Jeg hadde like før sagt opp min faste stilling på teatret og skulle livnære meg som frilanser. Men jeg landet på åpenhet og tenkte: «Må jeg slåss for det, skal jeg gjøre det», sier Kjellgren.
Venn med statsministeren Han er god venn av den svenske statsministeren Stefan Löfven og konen Ulla. Og fikk veldig mye oppmerksomhet da han sammen med en kollega sto bak et kunstner- og kjendisopprop mot Sverigedemokraterna før riksdagsvalget i 2018.
– Vi må aldri la fascismen få overtaket.
– Synes du Sverige har håndtert koronapandemien godt?
– Det kan man ikke si med 10.000 døde. Derfor må jeg faktisk skryte litt av regjeringen Solberg. Problemet i Sverige er privatiseringen av eldreomsorgen. Folk går inn for å tjene penger. Det blir feil.
– Har du sagt dette til Löfven? – Ja. Mange ganger, sier Kjellgren og smiler.
Barnebarn i Vietnam
Han bor fast i Stockholm, men har et vinterhus i Portugal som ikke brukes i år – og han har to barnebarn som bor i Vietnam. Kontakten blir stort sett på skjerm.
– Den yngste ble født like før jul, så jeg dro hjem fra Bergen noen dager. Da var familien samlet i Sverige. Jeg måtte bare knipe babyen litt i kinnet. Å ha barnebarn er så befriende. Jeg har ikke noe ansvar for oppdragelse eller pedagogikk, men kan si hva jeg vil: «Gi meg åtte is, takk», sier Kjellgren.
Han sluttet som skuespiller i 2013, men understreker at det ikke var sykdommen som var skyld i det.
– Alle tror det, men faktum er at den avgjørelsen ble tatt lenge før jeg fikk diagnosen. Jeg ønsket rett og slett å ta ansvar for mer enn bare min rolle.
– Er det noen jobber du ikke tar på grunn av Parkinsons?
– Nei, og jeg kan gjerne gjøre store produksjoner. Jeg har satt opp stykker i Sør-Afrika, Australia og i Russland. Jeg drar der materialet er best.
– Som i Bergen?
– Ja. Det regner som faen her, men jeg liker å møte nye folk og oppdage at teater kan gjøres på mange nye måter, sier Kjellgren.
Å ha barnebarn er så befriende. Jeg har ikke noe ansvar for oppdragelse eller pedagogikk, men kan si hva jeg vil: «Gi meg åtte is, takk.»
Bare ti publikummere «Vaktmesteren» er et trekantdrama om to brødre og en hjemløs inntrenger i et nedslitt hus. Regissøren kaller det en trusselkomedie om makt, om hvordan noen langsomt tar over andres liv og rom.
Stykket skal ha premiere på Lille Scene 29. januar, med kun ti publikummere på grunn av nasjonale restriksjoner.