Farlig spill å holde idretten stengt
Nå begynner vi alvorlig å bekymre oss.
VAREGG FOTBALL HAR gjennom 2020 en rekke ganger latt seg imponere over styringen av landet vårt i krisetiden. Selv om det etter hvert helt sikkert vil komme analyser som gir grunn for kritikk for beslutninger som er gjort, eller ikke gjort, har den overordnede styring vært utført til en solid sekser på terningen.
I den kaotiske begynnerfasen sto både regjering og storting klokt samlet og viste en ro befolkningen behøvde å se. Også Bergen kommune skal ha ros.
DEN SAMME RO smittet over på idrettens organer. Både Norges idrettsforbund og fotballforbundet, som vår klubb sorterer under, var raskt ute med gjennomtenkte, positive og fornuftige hjelpemidler til landets mange idrettslag. At man på kort tid utarbeidet en koronahåndbok, er ganske imponerende. Noen må ha jobbet sene nattetimer både her og der.
Forbilledlig! Når idretten, og mange andre sentrale samfunnsaktører, i tillegg har opplevd gode økonomiske støtteordninger, kan ting ikke bli stort bedre. Vi er ekstremt heldige her nord, det bør vi minne hverandre på i tider som dette.
MEN NÅ SER vi et skifte fra styrerommet i Varegg, og det bekymrer oss. Det bør bekymre flere. Vi bekymrer oss alvorlig for medlemsflukt, passive barn og unge, og frafall blant våre seniorspillere.
Spesielt den siste gruppen har lidd lenge, og må få slippe å lide mer nå. Seniorspillere på norsk nivå fire, fem og seks består i stor grad av sunne, friske og oppegående unge voksne i alderen 20 til 30. Svært mange studerer og har et år med sosial nedstenging og stengte læresteder bak seg.
Mange er tilflyttere, bor for seg selv og har begrenset nettverk. Fotballklubben, eller alle andre idrettsaktiviteter for den del, er ekstremt viktig, både for folks fysiske, men og psykiske helse.
VI MENER BREDDEIDRETTEN straks må få komme i gang, også for voksne. Ikke siden mars i fjor har seniorspillerne våre kunnet trene med kontakt. Stort sett har de ikke fått lov å trene organisert overhodet. Og barn og ungdom kan pr. i dag ikke spille kamper eller delta i turneringer, verken inne eller ute.
Dette er ikke greit lenger. Spesielt ikke nå, hvor våre sentrale politikere på Stortinget diskuterer og vedtar oppmykning på andre samfunnsområder.
VI HAR FULL FORSTÅELSE for at enkelte bransjer føler de har båret en urimelig stor byrde siste året. Restaurantnæringen fortjener og trenger både gjenåpning og støtteordninger. De smittevernfaglige beslutninger omkring dette, må spesialistene ta seg av.
Men det vi vil uttale oss om, og det vi kjenner veldig på nå, er uroen over de mange aktive idrettsutøvere landet over, som ikke får møte sine idrettsvenner til skikkelig organisert trening – til tross for flate og lave smittetall, få syke i aldersgruppen, og strenge, kloke og gode smittevernregler. Tiden er overmoden for å la breddeidretten komme i gang.
NORGE ER I GANG med vaksinering, og smittetallene er lave sammenliknet med store deler av Europa. Vi har økonomisk ryggrad til å hjelpe de næringer som virkelig trenger det. Det er på tide å vise også breddeidrettens medlemmer at det er noe positivt der fremme. La breddeidretten få troen tilbake på at sesonger kan avsluttes, og sesonger kan starte som vanlig.
DET ER IKKE innen idretten risikoen er størst. Om kommunene ble gitt adgang til å vurdere lokale tilpasninger, ville dette gått helt fint.
Opposisjonen på Stortinget oppfordres til å fokusere bredere, hver dag. Aller helst ønsker vi at Erna, Abid og Bernt ser dette poenget selv; at det kan hende er et farlig spill å la breddeidretten lide mye lenger.
TAR DERE LISSEPASNINGEN fra Hødden?
IMEDIENE HAR DET i den senere tid vært skrevet en del om arbeidsinnvandring og covid-19 smitte. Mange bransjer i norsk arbeidsliv er avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å holde hjulene i gang. Hvorfor er det slik? Er det ikke attraktivt nok å jobbe i de næringene som er mest avhengig av arbeidsinnvandrere?
Mange næringer går godt, til tross for ulike kriser. Mange kunne nok ha tiltrukket seg norsk arbeidskraft hvis de hadde hatt konkurransedyktig lønn- og pensjonsordning. Det er tross alt penger vi lever av, både som arbeidstakere og som, en gang i fremtiden, pensjonister. I noen tilfeller vil jeg tro at det er viljen og ikke evnen det står på, når så ikke skjer.
SELVSAGT ER DET ikke slik at alle som benytter seg av innleid, og oftest, utenlandsk arbeidskraft, utelukkende gjør det for egen vinnings skyld. Men det er ikke til å stikke under stol at det finnes en stor del aktører i norsk arbeidsliv som ønsker å få mest mulig fortjeneste til minst mulig pris.
Og mens denne utviklingen brer om seg, står stadig flere utenfor arbeidslivet. Faren med en økende grad av innleie er òg at organisasjonsgraden går ned.
VI VET AT MANGE innleide får beskjed om at de ikke har lov å melde seg inn i en fagorganisasjon. Jeg sier at vi vet det, for vi blir fortalt det. Dessverre er frykten for represalier fra bemanningsbyrået de er utleid fra, større enn troen på at vi som fagbevegelse kan gjøre noe for dem. Derfor tør de ikke å gi oss dokumentasjon på det. Det er frustrerende å møte denne siden av norsk arbeidsliv.
Norge er en del av EØS, enten vi liker det eller ei. Like fullt er det en kjensgjerning at denne frie flyten av arbeidskraft har påvirket det organiserte arbeidslivet i negativ retning. Mange mener at vi må melde oss ut av EØS, nettopp fordi den undergraver norske lønns- og arbeidsvilkår slik den er i dag.
EN REFORHANDLING ELLER videreutvikling av EØS-avtalen må ha fokus på norsk sysselsetting og norske arbeidstakerrettigheter. Og arbeidstakerrettigheter må prioriteres i utviklingen av nye handelsavtaler. Skal vi for fremtiden ha et organisert arbeidsliv, eller skal vi fortsette på veien mot et arbeidsliv der få eller ingen er organisert? Et arbeidsliv der det ikke er gode fellesskapsløsninger, men den enes kamp mot den sterke som er rådende, som David mot Goliat?
Arbeidsgivere må legge til rette for at alle som kommer inn i bedriften blir fortalt viktigheten av å ha et organisert arbeidsliv, enten de er innleid eller fast ansatt. Og selvfølgelig skal de bli presentert for den tillitsvalgte! Dette står jo også klart i avtaleverket vårt.
FAGBEVEGELSEN ER IKKE bare en motpart til arbeidsgiversiden. Vi er også en støttespiller som kan bidra med gode råd og innspill. Vi har et felles mål om å bevare arbeidsplassene. Arbeidsplasser den enkelte ikke bare kan leve med, men også av.
Jeg velger å tro at arbeidsgivere som ønsker kompetent og fleksibel arbeidskraft, vil finne det nærmere enn det ser ut til at de tror. Og at arbeidsgivere faktisk vet å verdsette den arbeidskraften de benytter seg av til å øke sin egen inntjening.
Det velger jeg å tro. Det motsatte er nesten uutholdelig å tenke på.