Vi kan ikke redusere «Dansk pige» til en avkledd kropp lenger
Da statuen ble satt opp i Bergen, var modellen Rachel Rachlin sendt til Sibir. Den historien må bli fortalt.
VI HAR EN stolt likestillingshistorie i Norge. Likevel er kvinnenavn i det offentlige rom dessverre en sjeldenhet. Det er et klart overtall av gater som er oppkalt etter menn, og det er også en betydelig overvekt av menn som er på statuer.
Amalie Skram (1949), kroverten Madam Felle (den siste, reist 1990), prestekonen Gjertrud Rask og helgenen St. Sunniva (to statuer) er de fire navngitte kvinnene som er blitt foreviget på sokkel i Bergen.
Det finnes også en rekke navnløse statuer av kvinner. En gjenganger er at disse kvinnene er nakne og uten navn.
«DANSK PIGE», «FANAJENTE», «Stående jente», «Sammenkrøpet kvinne» og to eksemplar av «Knelende kvinne» er et lite utvalg av de navnløse nakne kvinnene på sokkel i Bergen.
Gerhard Hennings «Danske pige» har prydet Byparken siden 1955. Hun er blant skulpturene uten navn, men ikke uten historie.
Da «Dansk pige» fant sin plass, sto modellen Rachel Rachlin rundt 6000 kilometer østpå og skuet utover den sibirske ødemarken. Hun drømte kun om å slippe ut av deportasjonen og vende hjem til Danmark med familien sin.
I 1957 kom de tilbake til Danmark, og skrev memoarene «16 år i Sibir» i 1982. BT fortalte nylig den dramatiske historien om Rachlin.
HISTORIEN TIL RACHLIN er en viktig kvinnehistorie og jødisk historie som bør løftes fram. Kvinnene som er reist på sokkel er oftest uten en tråd; navnløse kvinner uten historie som reduseres til kun en avkledd kropp. Dette er på mange måter gammeldags, både rent estetisk og fordi det bidrar til en skeiv fremstilling av historien.
Feminisme handler om å fortelle en mer kompleks historie, der relasjoner kritikk av heltedyrkelse er viktig. Samtidig vet vi at mange av de kvinnene som utrettet store ting, er blitt skrevet ut av historien. Kvinner har alltid gjort store ting. Kvinner forblir likevel stadig vekk bipersoner i historiefortellingen.
BERGEN KOMMUNE KAN fremme og fortelle disse historiene ved å oppføre plaketter eller skilt til de navnløse kvinnestatuene. Jeg foreslår derfor at det blant annet skal oppføres en plakett på Gerhard Hennings «Danske pige» som informerer om Rachel Rachlin.
Historien til Rachlin er karakteristisk for millioner av østeuropeiske jøder som rundt århundreskiftet startet den store migrasjonen bort fra forfølgelse og mot frihet.
Samtidig bør det lages en hellegang helt bort til statuen, som var en del av den opprinnelige planen, men aldri ble gjort. Dette vil fremheve og bedre formidle Rachlins historie.
Kommunen bør også oppføre plaketter eller skilt om andre navnløse kvinnestatuer, samt informasjon om kvinnenes deltakelse og historie, og legge frem en plan for å fremme kvinnehistorie i det offentlige rom.
JEG SIER JA både til flere skulpturer av kvinner, til plaketter, men helst også til at kvinnelige kunstnere får lage noe i stort format.
Jeg ønsker også en aktiv feministisk byplanlegging der byrommene fungerer mer inkluderende, for eksempel med skulpturer barn kan klatre på, noe kvinnelige kunstnere lenge har vært opptatt av.
(Innlegget er basert på en interpellasjon som skal opp i Bergen bystyre onsdag 27. januar)