En glødende interesse for å holde liv i navarkunsten
Smed Johannes H. Fosse (94) har mange jern i ilden. – Jeg er opptatt av at håndverket ikke skal dø ut.
foto
Det haster. Stålet er mykt, oransje og 1300 varmegrader. Johannes H. Fosse trekker stålstangen ut fra kullhaugen og flytter den til ambolten. Så hamrer 94-åringen alt han makter, før stålet stivner og må varmes opp igjen.
– Jeg er opptatt av at håndverket ikke skal dø ut, sier Fosse, der han står i oldefarens smie på Fossesjøen på Holsnøy.
– Det er et komplisert håndverk! Lett, men ikke enkelt.
80 år har gått siden Fosse lærte seg faget, og rutinen er på plass. Først stangens glødende ende hamres flat, så til en U-fasong. Til slutt vrir Fosse en korketrekkerform på stålet. Etter litt sliping har smeden tryllet frem et lite stykke norsk kulturhistorie: håndboret navar.
– Siden jeg ble pensjonist har jeg brukt nesten all min kraft på dette, sier eks-ordføreren i Meland.
– Da jeg var liten, var navar en aldeles nødvendig del av husholdningen. Så kom den elektriske drillen, og markedet forsvant.
Nordmenn har laget navarer siden vikingtiden, og håndboret er omtalt i selveste Håvamål.
Da han ble pensjonist i 1994, kunne han igjen konsentrere seg om arbeidet i smien. Han har lært opp yngre krefter, slik at det tradisjonelle kunnskapen ikke skal forsvinne helt.
– Jeg har lært opp seks-syv mann som er i stand til å lage navar. Blant annet en stammehøvding fra Mali som var her i tre uker, smiler han.
Hvor mange tusen navare han har laget, aner ikke Johannes H. Fosse. Men én ting er sikkert: 94-åringen har ikke tenkt å gi seg nå.
HHHHH
H