Tre metaforer for å forstå hverandre bedre
En øy, et hus og en kakaomaskin kan bedre barnets empati, selvfølelse og oppførsel.
Psykologspesialist og tenåringspappa Per Martin Løken har tidligere omtalt småbarnsfasen og puberteten som ekstra krevende perioder, for både barn og foreldre. Barnets evner, egenskaper og behov endrer seg i disse periodene. Dermed endres også foreldrenes funksjon.
– Som foreldre må vi tilpasse oss en ny virkelighet, og vi kan oppleve at vi ikke vet hva vi skal gjøre. Det å bli kjent med barnet på en ny måte og lære nye strategier, kan være slitsomt. De fleste er ikke forberedt på hvor store og plutselige endringene faktisk er, sier Løken.
Når han veileder foreldre, pleier han å bruke tre metaforer. De konkretiserer råd som kan forbedre forholdet med barnet eller ungdommen.
1. Øy = se situasjoner fra den andres perspektiv
Det å forsøke å se situasjoner fra den andres perspektiv er en svært krevende øvelse. Vi er vant til å forholde oss til verden fra vårt eget ståsted og reflekterer sjelden over at det kan se annerledes ut for andre.
Se for deg at du som forelder sitter i en båt og ser mot en øy. Barnet ditt sitter i en båt på den andre siden av øyen, og dere snakker sammen på telefon for å finne ut om dere skal gå i land eller ikke.
Fra din båt ser du hvit sandstrand, palmer og et majestetisk fjell i bakgrunnen. På den andre siden av øyen ser derimot barnet ditt en bratt fjellvegg som går rett ned i havet, med mange skarpe skjær som stikker opp fra vannskorpen.
Du sier til barnet at du aldri har sett en mer idyllisk øy, mens barnet ditt blir sjokkert over at du kan være så dum at du vil gå i land på et så farlig og stygt sted.
Hvis både du og barnet insisterer på at dere selv eier sannheten, kommer dere ikke til å bli enige, og begge vil synes den andre er urimelig. Dersom dere i stedet tar høyde for at øyen kan se ulik ut fra ulike vinkler og er villige til å få et innblikk i den andres perspektiv, vil dere oppleve økt forståelse og mulighet for enighet.
Barn og ungdommer er nærmest programforpliktet til å være uenige med foreldrene sine. Det er derfor den voksne som først må våge å undersøke øyen fra flere sider. Ved å vise at man kan være fleksibel og at en sak ofte har flere sider, er den voksne en god rollemodell. Det er god læring.
2. Hus og grunnmur = barnets atferd og selvfølelse Ofte blir vi voksne opptatt av å fikse, endre og forbedre barna våre. Vi vil at de skal takke for maten, komme seg på skolen i tide, prioritere lekser, være sammen med familien, legge vekk mobilen, spise sunt og trene.
Sammenlikn dette med å reparere huset, for eksempel en dør som har gått av hengslene, et knust vindu eller en ødelagt takrenne. Huset symboliserer barnets eller ungdommens atferd, mens grunnmuren symboliserer selvfølelsen.
Noen ganger går hus i stykker fordi grunnmuren ikke er stabil og robust nok. Hvis vi bruker all tid og energi på å reparere huset mens grunnmuren svikter, risikerer vi at huset får nye skader like fort som vi reparerer.
For å styrke selvfølelsen må vi akseptere barnet som det er, og gi uttrykk for at barnets følelser gir mening, selv om atferden kanskje er urimelig. Eksempler på hva du kan si: «Det er ikke så rart at du blir skuffet, sint og lei deg når du forventet at bestevennen din skulle overnatte i dag, og så kunne han ikke likevel»
«Nå lurer jeg på om du synes jeg er en skikkelig idiot som sier at du ikke får dra på fest i dag. Jeg vil tro at du tenker at jeg ikke forstår hvor viktig det er for deg å være på akkurat denne festen». Det å møte barnets opplevelser på denne måten er ikke nødvendigvis en måte å løse problemet på, men det kan roe situasjonen der og da.
I tillegg viser du barnet at barnets følelser er gyldige og gir mening i akkurat den situasjonen. Dette kan du gjøre uten å akseptere handlingen. Man kan altså forstå at barnet blir sint og får lyst til å slå, selv om man samtidig er tydelig på at det ikke er greit å faktisk slå.
3. Kakaomaskin = gi oppmerksomhet til en handling Vi mennesker lærer av å gjøre ulike aktiviteter og se hvilken respons vi får. Dersom vi får ros eller belønning som følge av en handling, øker det sjansen for at vi gjentar handlingen. Dersom vi ikke får denne oppmerksomheten, reduseres sjansen for gjentakelse.
Dette kan sammenliknes med en kakaomaskin: Hvis du trykker på knappen, får du kakao. Du lærer at knapp = kakao.
Et barn som innfinner seg ved middagsbordet når middagen er servert (trykker på knappen), får spise varm mat sammen med familien (kakao). En ungdom som øver til en prøve (trykker på knappen), får bedre karakter (kakao).
Også uønsket atferd kan øke som følge av oppmerksomhet. Et barn som sier «fuck you» (trykker på knappen) til forelderen som ber henne gjøre lekser, får kjeft og blir bedt om å gå på rommet uten å gjøre lekser (kakao).
Som forelder kan det være lurt å overse mindre alvorlig atferd som stygt språk og slamring med dører. Vi gir altså ikke kakao når barnet trykker på knappen. Ofte vil den uønskede atferden øke litt (trykker litt hardere på knappen, eller til og med rister i maskinen). Men så lenge barnet ikke skader seg selv, andre eller gjenstander med høy verdi, kan du fortsette å overse. Hvis du derimot til slutt eksploderer (kakao), lærer barnet at det funker å holde ut og eskalere atferden (trykke hardere på knappen og riste i maskinen).
Hvis du må gripe inn for å stoppe skadelig atferd, er det viktig å være helt rolig og nøytral i stemmen, ansiktet og kroppsspråket. Da viser du at du kan håndtere konflikter på en rolig måte, i stedet for å miste besinnelsen og kjefte.
Det er avgjørende at du umiddelbart gir oppmerksomhet til barnet når det viser ønsket atferd igjen, etter at du har oversett uønsket atferd, eller dersom barnet gir seg med den uønskede atferden.