Repetitiv og mørk
«Vaktmesteren» er en tålmodighetsprøve. Men det er en underholdende tålmodighetsprøve. ANMELDT TEATER «Vaktmesteren»
Harold Pinter
Regi: Carl Kjellgren
Med: Jon Ketil Johnsen, Herman Ljung Opedal og Kristian Berg Jåtten
Lille Scene
2 timer og 20 minutter.
I DEN BRITISKE dramatikeren Harold Pinters (1930–2008) tekst «Vaktmesteren» balanserer handlingen på en hårfin linje mellom humor og skremmende galskap.
I sin tid gjorde den amerikanske filmregissøren Quentin Tarantino stor suksess med karakterer som langt på vei snakket uanstrengt om ingenting i omfattende scener. Om man setter seg ned med en av Pinters dramatiske tekster det åpenbart at Tarantino har latt seg inspirere av nobelprisvinneren.
«Vaktmesteren» er også i stor grad nettopp basert på samtaler om alt og ingenting. Med vekt på sistnevnte. Tre menn snakker, ofte fordi hverandre, noen ganger med hverandre. Stilen er muntlig, og også preget av slang. Det er en slags logikk her, men samtalene bærer også preg av manglende korttidshukommelse og sammenheng. En venn av meg sier at det finnes to ulike mennesketyper; snakkere og handlere. I «Vaktmesteren» finnes kun snakkere. Alle har ting de skal gjøre, steder de skal dra og greies som bør fikses. Likevel blir de stort sett bare værende i det samme rommet i timevis og snakke om alle planene.
VI MØTER DEN velkledde, høflige Aston (Herman Ljung Opedal) som redder bomsen Davies (Jon Ketil Johnsen) fra en slåsskamp med en skotte. Ljung Opedal gjør en sympatisk og tålmodig figur, og bevarer også det gåtefulle med karakteren. Han tar han med hjem på rommet sitt, som minner mest om en bod med skrap, aviser og maling, i en bygård som broren Mick (Kristian Berg Jåtten) eier. Scenografien er virkningsfull og fuktige lydkulisser skaper illusjonen om at vannet drypper inn i den falleferdige rønnen. Handlingen finnes sted i London, og tiden kan godt være nå.
Karakterene er rare og sammensatte. Davies er åpenbart for oss en slags uteligger, men ikke for han selv. Han er utrolig finslig, skrytete og oppfører seg som en verdensborger. Når Aston vil gi han sko og klær har han for eksempel strenge preferanser på hvordan dette skal se ut og tar ikke til takke med hva som helst. Selv om han har ingenting. Broren, en slags huseier-jypling i joggedress bringer snappyhet og humor inn i dialogen. Berg Jåtten har som vanlig snakketøyet i orden og gullkorn kommer som perler på en snor.
Det finnes altså lite ytre handling, men inne på dette rommet utvikler et maktspill seg – et maktspill mellom tre menn som slettes ikke har noe særlig makt. Tvert imot. Det blir tilløp til en absurd form for splitt og hersk der det blir gjenstand for undring hvem som står sammen. Ingen vil tape ansikt.
DET OPPSTÅR EN snurrig form for humor i disse stillestående bablete scenene, ikke ulikt som hos Jon Fosse eller Samuel Beckett for den del. De altså snakker og snakker, men ingenting skjer. Det ligger også litt murrende merkelig stemning under, det er som om det hele tiden kan komme til å skje noe fatalt. Men hva?
Skuespiller Jon Ketil Johnsen har åpenbart dreisen på Pinter. Han har både spilt dette stykket før og i 2016 spilte han i Pinters kanskje beste stykke Kjøkkenheisen. Pauser, timing og presisjon i fremføring av replikker sitter godt, og han har lagt til seg et kroppsspråk og måte å snakke på som fremstår som en kledelig blanding av Tomas Espedal og Engelen.
«VAKTMESTEREN» ER EN smart tekst om hvordan mennesker opererer i sosiale hierarkier og er villig å tråkke på hverandre for å komme videre. Iscenesettelsen har blitt et tett kammerspill der angsten ligger smurt utover de tre skuespillerne som uanstrengt, og tidvis lakonisk leverer stadig mer absurde og underholdende replikker jo lengre tid det hele tar.