Oppfølgingen av sårbare unge må styrkes

Koronatiltakene rammer de yngste hardt. Konsekvensene er i ferd med å bli alvorlige.

DENNE UKEN BLE styremøtet i Helse Bergen ekstra dramatisk. Da kom nyheten om at stadig flere barn, noen av dem ned til elleve år, blir innlagt med spiseforstyrrelser. Haukeland universitetssykehus har satt i verk en kriseplan for å håndtere pågangen av alvorlig syke ved Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk.

Krisen er nok et tegn på at pandemien og tiltakene i særdeleshet rammer grupper som fra før er sårbare.

DET ER OFTE slik at de med svakest politisk representasjon og lobby, stiller sist i køen i kampen for ressurser og privilegier.

I pandemien har tilbudene til barn og unge vært spesielt rammet av nasjonale og lokale tiltak, med stengte barnehager, skoler, trening og fritidstilbud. Samtidig har regjeringen vært spesielt opptatt av å holde nærings- og voksenliv gående.

For ungene og deres foreldre må regjeringens unnfallenhet overfor importsmitte i fjor føles ekstra provoserende.

ÅRSAKENE TIL RUSHET av unge pasienter er åpenbar. Sykehusdirektør Eivind Hansen viser til at kommunene i stor grad har flyttet helsepersonell til smittesporing og testing.

Klinikkdirektør Liv Kleve har pekt på den utstrakte bruken av digital undervisning og stengte fritidstilbud.

Også nasjonalt har det vært økende krav om at politikerne må ta større hensyn til de yngste når samfunnet stenger ned.

MEN GJENNOM PANDEMIEN har advarslene om unødig harde tiltak mot barn og unge blitt ignorert i for stor grad.

Allerede i april i fjor advarte regjeringens eget ekspertutvalg mot skolestenging, uten at regjeringen tok rapporten til følge.

FRYKTEN FOR SMITTESPREDNING på skoler og i nærmiljøer er forståelig. Nye mutasjoner av viruset skaper også ny utrygghet, som igjen fører til at skoler og fritidstilbud stenger ned.

Faren er at kategoriske tiltak kan får enda større konsekvenser for folkehelsen på sikt.

I DAG ANERKJENNER helseminister Bent Høie (H) problemet. I fjor høst bevilget regjeringen 170 millioner kroner ekstra til kommunene, blant annet til barne- og ungdomspsykiatrien.

Nå trengs en egen strategi for hvordan sårbare barn og unge skal ivaretas og følges opp.

Problemet er at store deler av bevilgningen er såkalte «frie midler». De hjelper lite dersom kommunene bruker dem på alt annet enn oppfølging av unge i helsefare.

DE HELSEMESSIGE LANGTIDSVIRKNINGENE av pandemien kan bli alvorlige. Allerede økonomisk pressede kommuner skal håndtere dem i årene som kommer.

Nå trengs en egen strategi for hvordan sårbare barn og unge skal ivaretas og følges opp når pandemien er over. Regjeringen må skaffe seg en gjennomførbar plan. Arbeidet bør begynne med en gang.