Klassekamp og vuggeviser
Forfatter Kjartan Fløgstad og Gabriel Fliflets sanger gir oss et tverrsnitt av Vestlandet.
er fullt av musikk, sangtekster til låter bare han har hørt. Mange musikere har forsøkt å tonesette dem, med varierende hell. På «Himlaleite» går noen av landets fremste folkemusikere sammen for å tolke Fløgstads ord på sin helt egen måte, og resultatet er en ambisiøs og litt rotete utgivelse med veldig mye på hjertet.
Når var sist gang du bladde i et ordentlig fotoalbum? Husker du følelsen av å komme virkelig tett på, tett på noe som var både godt og kanskje litt vanskelig? Og selv om det ikke var dine egne minner du så, så kjente du deg likevel igjen i dem. Omtrent slik er det å lytte til «Himlaleite», bare uten den røde tråden som gjerne binder fotoalbumet sammen.
TRIO ALDRE ER Gabriel Fliflet (trekkspill, piano, sang), Berit Opheim (sang) og Jorun Marie Treberg (feler, sang med mer). Sammen har de kledd Fløgstads tekster opp i renskåret og til tider herlig uforutsigbar folkemusikk.
Etter at den eventyrlystne villbassen «Dalen Portland» har fått rase fra seg, blendes man av den tindrende klare «Vintersol». Nydelige «Off Piste» og «Fjetra» følges opp av underfundige «Svev» og den lekne instrumentalen «Mare», før fyrige «Krona av tre» blander skjemt og alvor på beste vis. «Stå med glans» tar oss med på dans på lokalet, «Lofoten»s mektige bølger kaster oss om kull – og så stikker «Brennenesle» oss i hjertet så det svir etterpå. Og så er det tittelsporet, men underlig nok er det også det minst minneverdige ved hele utgivelsen.
«HIMLALEITE» FAVNER OM alt fra løssluppen dans på lokalet til myke vuggeviser. Det er andektige prekener fra fjelltoppene, arbeidersanger som egger til strid og flammende kjærlighetssanger som får tiden til å holde pusten. Det er også forsiktige ord om stundene imellom, der hvor det er plass til nyanser.
Albumet er rikt på stemning og fargerik vellyd, og fanger et tverrsnitt av vestlandske arketyper. Men fordi det spriker i så mange retninger er det aldri helt enkelt å få tak på; det fungerer faktisk best stykkevis og delt. Det er som å bla i et fotoalbum med bilder av folk man ikke kjenner – men som man kan kjenne seg igjen i.