ANNE ROKKAN: At bedrifter som egentlig ikke trenger penger får støtte, er bare en liten del av problemet. Det kan faktisk være enda verre at bedrifter som trenger dem får det.

Når det hvite dukker opp i kapitalismens øyne, lukker vi helst våre egne.

IONSDAGENS BT fikk vi et sjeldent ærlig sitat: – Hvis du har muligheten til å få støtte fra myndighetene, så går du ikke til banken og ber om lån, sa bilforhandler Trond Sandven. Lent mot en blank Jaguar, forklarte Sandven at han ikke hadde noen planer om å betale tilbake de 600.000 kronene selskapet hans fikk i koronastøtte.

At bedriften endte opp med et solid overskudd på 8,4 millioner, gjør at pengene fra staten blir en kjekk bonus.

ØKONOMI ER ET fagfelt det er lett å mobbe. Feltets «eksperter» spår ofte at fremtiden vil gå i helt ulike retninger, og lener seg tilsynelatende på synsing og etterpåklokskap.

Men nå, i en krisetid, har det skjedd et mirakel. Økonomene står skulder til skulder, med tydelige råd og felles bekymring.

Finansminister Jan Tore Sanner (H) lytter til dem. Han nikker.

Så snur han ryggen til.

SÅ LANGT I koronakrisen har regjeringen betalt nesten åtte milliarder kroner i kontantstøtte til norske bedrifter.

Dette er blitt tydelig frarådet, av alle andre enn bedriftene og deres egne interesseorganisasjoner.

Det er hovedsakelig to problemer med utbetalingene: Det ene er at disse skattepengene havner i lommen på bedriftseierne.

Det andre er at de forstyrrer kapitalismens natur, og ødelegger for samfunn og arbeidsplasser på lengre sikt.

SANDVENS UTSAGN illustrerer det første problemet godt, men ærligheten er forfriskende mer enn provoserende. Å nyttiggjøre seg de økonomiske mulighetene som ligger i ens omgivelser, er i teorien sunn atferd for en bedriftseier.

Dette vet regjeringen, og burde derfor klart å lage en støtteordning som ikke er så lett å utnytte.

Økonomer har helt siden mars i fjor anbefalt å heller gi støtte i form av lån. På den måten må bedriftseierne tenke over om de virkelig trenger pengene, eller om de kan klare seg på andre måter.

Slik kontantstøtten er utformet i dag, er svaret enkelt: Ja, takk.

Sandven endte med å få en telefon fra sin medeier Trond Mohn etter oppslaget i BT. Ved nærmere ettertanke bestemte han seg så for at pengene skulle tilbakebetales likevel.

Vi kan ikke være avhengig av enkeltpersoners redelighet, eller frykt for dårlig PR, for at statsstøtten skal bli rettferdig.

De snart åtte milliardene som har gått til bedriftseiere, kunne vært brukt til andre investeringer.

AT BEDRIFTER SOM egentlig ikke trenger penger får støtte, er bare en liten del av problemet. Det kan faktisk være enda verre at bedrifter som trenger dem får det.

Her er vi over på problem nummer to. Konseptet konkurs er noe av det sunneste vi har i økonomien vår. Det er også konsekvensen av den kapitalistiske

ideen vi har bygget den på, i form av den «usynlige hånd»: Lønnsomme bedrifter overlever. Resten forsvinner.

Slik skaper vi et effektivt marked. Kontantstøtten fra regjeringen holder nå bedrifter som uansett var på vei til å gå konkurs, kunstig i live.

I kriseåret 2020 gikk antall konkurser ned med hele 20 prosent. Dette betyr at en del bedrifter det rett og slett ikke er liv laga for, har overlevd koronaåret på skattebetalernes regning.

DERSOM KRISEHJELPEN hadde vært gitt som lån, hadde vi sannsynligvis unngått dette. Er du bedriftseier som innerst inne vet at driften din ikke er lønnsom, tar du kanskje ikke opp et ekstra lån. Slik ordningen er nå, har du ingenting å tape.

Det er imidlertid ikke bare bedrifter som har slitt lenge, som får overdreven pustehjelp. Er det egentlig så uhørt å tenke at noen av de bedriftene som rammes hardest av krisen, rett og slett ikke klarer seg? At en krise nettopp får konsekvenser?

Å TA RISIKO er forbundet med høy gevinst i gode tider. Denne er det mange her som har innkassert. Vi har 362 milliardærer i Norge. Over halvparten av oss er millionærer.

Prisen betales i nedgangstider. Selv solide bedrifter kan rammes av uforutsett sjokk og uflaks. Det er jo nettopp risikoen for kriser investorer får betalt for å ta.

Men når den så rammer, skal visst staten trå til.

DEN SMÅTT hyklerske tolkningen av kapitalismens egne spilleregler praktiseres av finansminister Sanner, store deler av Stortinget og hele næringslivet.

Unnskyldningen er todelt: Denne krisen er helt spesiell, og dessuten må vi redde arbeidsplassene.

Vel: Allerede i 2009 ga de amerikanske økonomene Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff ut boken «This time is different». Her dokumenterte de hvordan finanskriser jevnlig har oppstått de siste 200 årene, og hver eneste gang sier banker, politikere og investorer at «akkurat denne er spesiell».

Og derfor trengs det ekstra økonomisk hjelp, akkurat denne gangen.

Klart denne krisen er spesiell. Men det var den i 2015 også. Og i 2008. Kanskje blir den neste enda verre.

Hva gjør vi da?

VANLIGE LØNNSTAKERE har ikke gått med på slik risiko, og det er disse som skal beskyttes av staten.

Argumentet om arbeidsplasser kan sånn sett fremstå mer forlokkende.

Historien har imidlertid vist at nettopp kriser er godt egnet til å ta oss fremover. Hvilke endringer som kommer i kjølvannet av denne, og hvor det er behov for arbeidsplasser da, er umulig å spå.

De snart åtte milliardene som har gått til bedriftseiere, kunne vært brukt til andre investeringer.

Til å kompensere arbeidsledige, til mer rundhåndet hjelp til små bedrifter, til investeringer i psykisk helse, til utdanning og omstilling.

Kanskje er ikke dette et helt dumt tilskudd til sysselsettingen heller.

TIL TROSS FOR tydelige faglige råd om å fjerne kontantstøtten, også i møter han selv har invitert til, besluttet Sanner nylig å opprettholde den.

Å fortsette subsidieringen av kapitalister er ikke bare faglig uforståelig, men også demoraliserende for en allerede tynnslitt dugnadsånd.

Klassekampen hadde denne uken en sak om Color Line, som har fått 260 millioner i krisehjelp. Samtidig sitter selskapets eier, Olav Nils Sunde, på en leilighet på Tjuvholmen verdt 250 millioner. Og en hytte til 75 millioner til.

Er det virkelig helt urimelig å tenke at Sunde kanskje kunne nedskalert ørlite grann på hjemmefronten, og spyttet pengene i Color Line selv?

DET ER SNART gått et år siden Sanner bestemte seg for å overstyre den usynlige hånd med statens hårete.

Kanskje er det vanskeligere å være hard i klypen i et valgår. Kanskje blir det ekstra vanskelig når man får private meldinger av Petter Stordalen om hvor fin kontantstøtte man har laget.

Men Sanner kan ikke lenger komme unna med komplisert snakk om økonomiske avveininger.

Folks rettferdighetssans er enkel. Regjeringen har selv innrømmet at tiltakene er upresise. Økonomene er enige.

Det bør holde i massevis for at en finansminister fra Høyre skal forstå at vi ikke har råd til å være rause med kapitaleierne lenger.